Når evidens møter praksis
Mange barnehager bruker pedagogiske programmer som støtte og hjelp i arbeidet sitt. Erfaringene fra praksis er mange – og meningene om bruken av standardiserte program for å forebygge og løse problemer i barnehagen er delt.
Vi tok derfor en prat med forfatter Monica Seland. Hun har forsket på implementering av De utrolige årenes skole- og barnehageprogram (DUÅ) i norske barnehager, og ga nylig ut resultatene av forskningsprosjektet i boken Når evidens møter praksis.
– Boken bygger på et forskningsprosjekt i seks barnehager rundt om i Norge som alle bruker det samme, evidensbaserte programmet i arbeidet med å forebygge atferdsproblemer og fremme barnas sosiale kompetanse og selvregulering.
Deltakende observasjon
Siden DUÅ først ble tatt i bruk i Norge i 1999, har 130 kommuner fått opplæring i og tatt i bruk programmet (tall fra 2017). Boken til Seland er en studie av hvordan de ansatte forstår og praktiserer dette programmet, og hvordan barn kan erfare å bli omfattet av noen av metodene. Forfatteren har deltatt i og observert hverdagslivet i barnehagen, og har vært med i måltider, samlinger og lek. Hun har også intervjuet barna og de ansatte om deres erfaringer.
– I boken forteller flere av de ansatte om hvordan de opplever å ha fått verktøy som gjør dem flinkere i jobben sin, og dette knyttes særlig til fokuset på relasjoner og voksenrollen. Blant annet har de lært å fokusere mer på det positive og mindre på det negative, fortalte de meg.
Mens noen av de ansatte opplever at programmet tilbyr noen gode metoder, tar andre helt avstand fra dem.
– Noen av metodene, eller verktøyene som programmet tilbyr, er det stor uenighet om blant de ansatte som jeg møtte.
Problembarna
«Vanlige barn gjøres til problembarn» og «Pedagogiske program svekker tilliten til barna og deres lærere» er utdrag fra debatten rundt bruken av pedagogiske program. Jevnlig diskuteres og debatteres problemstillingen. Men hva viser forskningen?
– Forskning som brukes for å fastslå om denne type programmer virker eller ikke, såkalt randomized controlled trial (RCT), viser at DUÅ har en viss positiv effekt på atferdsproblemer - når det brukes i tråd med manualen, forteller Seland. - Men programmets metoder kan også ha utilsiktede negative virkninger på barna, noe som ikke kommer frem i denne forskningen, fortsetter hun.
DUÅ skal anvendes av hele personalgruppen, i møte med alle barna. Metodene omfatter dermed ikke bare spesialpedagogen og de barna som strever med sosial samhandling og emosjonsregulering.
“Noen av metodene, eller verktøyene som programmet tilbyr, er det stor uenighet om blant de ansatte som jeg møtte.”
– Jeg oppdaget at mange barnehager ikke følger manualen lojalt, men gjør endringer og justeringer. Dette er fordi metodene strider mot de ansattes profesjonsfaglige og etiske vurderinger. Dette svekker programmets dokumenterte effekt, noe som innebærer at det blir problematisk å legitimere bruken med at «forskning viser at programmet virker».
Særlig er det belønning, ignorering og tenkepausestolen som flere barnehager velger å ikke bruke. Dette er metoder som utgår fra behavioristisk tankegang. Forfatteren diskuterer denne typen kontrollerende pedagogiske metoder, og peker på de negative konsekvensene de kan ha på barns selvfølelse, motivasjon og trivsel.
– Med utgangspunkt i barns erfaringer med å sitte på tenkepausestolen, argumenterer jeg for at alle former for time-out (der barn tas ut av gruppen og isoleres alene på en stol eller benk for å roe seg ned eller tenke seg om) kan oppleves både krenkende og straffende. Enten metoden er en del av et program eller ikke. Disse metodene bør derfor ikke brukes i barnehager eller skoler.
Delte erfaringer kan føre til utvikling
Det er særlig utskrift fra intervjuene forfatteren har gjort som preger boka. Hun vil få frem erfaringer, refleksjoner og forståelser, og vise hvordan de ansatte og barna selv beskriver forskjellige praksiser, både i tråd med og på tvers av programmet. Formålet er å utforske programmets møte med og virkning på norsk barnehagepedagogikk og barna. Hun håper at kunnskap om programbasert praksis og implementering skal nå flere.
– Det er viktig at det forskes på barnehagenes praksis, slik at vi får mer kunnskap og barnehagene kan utvikle seg og bli enda bedre, i tråd med kravet om å være en lærende organisasjon, sier Seland.
Det er også viktig at ny forskning blir gjort tilgjengelig for barnehagene, andre forskere, studenter og barnehageeiere. Denne boka er en måte å bidra til spredningen av ny forskning.
– Jeg håper å nå ut til andre forskere, barnehage- og grunnskolelærere, spesialpedagoger, styrere og studenter. Også barnehageeiere og andre som har interesse for implementering av programmer vil kunne ha nytte av boka, da den også fokuserer på hva som skjer i implementeringsprosesser.
Om forfatteren:
Monica Seland er forfatter av boken Når evidens møter praksis. Hun har doktorgrad i tverrfaglig barneforskning og arbeider ved
Dronning Mauds Minne Høgskole
for barnehagelærerutdanning.
