Trenger Taliban anerkjennelsen? — Fagbokforlagets nettmagasin

Kun det norske og amerikanske flagget igjen i flaggborgen inne på KAIA 29 august 2021. Foto: Forsvaret

Norge har en pågående dialog med Taliban om godt styresett. Spørsmålet om anerkjennelse er intet hinder for det.

Talibans maktovertakelse i Afghanistan forbløffet verden, kanskje også Taliban selv som fremstod lite forberedt på å så raskt sitte med ansvar for styre og stell. Vi husker alle bildene fra panikken i Kabul og trengselen på flyplassen.

Det er noe symboltungt med bildet av flaggborgen fra Kabul internasjonale flyplass i slutten av august 2021. Kun det amerikanske og norske flagget vaiet i vinden. Norske militære styrker var blant de siste som forlot Afghanistan. Dette ga tyngde og troverdighet da Norge nylig stod som vertskap for et møte mellom Taliban og det afghanske sivilsamfunnet, og mellom Taliban og representanter for det internasjonale samfunn.

De nye makthaverne i Afghanistan er ekstreme nasjonalister og baserer seg på en tolkning av islam som er omstridt – også i den islamske verden. Samtidig ser Taliban at internasjonal støtte er avgjørende for å stabilisere og utvikle Afghanistan.

Taliban ba tidlig om internasjonal anerkjennelse av sitt regime, en håndsrekning utover som viser en endring siden sist de satt med makten. Tjue år med skolegang, relativ frihet, store infrastrukturprosjekter og internasjonal bistand har endret det afghanske samfunnet, og Taliban har erkjent at endringene påvirker rammene for deres styre. På noen områder har Taliban også vist evne til reform; amnestiet for afghanere som jobbet for den tidligere regjeringen, har i stor grad blitt overholdt. På andre områder er reformviljen mindre, blant annet når det gjelder likestilling, retten til utdanning og hvem som kan ha ledende stillinger.

Men om vi så vender tilbake til Talibans ønske om anerkjennelse, åpnes døren til et interessant juridisk landskap. Anerkjennelse er et verktøy som mange gjennom historien har ønsket å bruke for å gjøre krav på rettigheter innenfor en stat, etablere seg som stat, eller overta styret i en stat.

Folkeretten slår fast at en regjering er en organisasjon som har kontroll over en anerkjent stats territorium. Det er den faktiske og fysiske kontrollen som er avgjørende, omtalt som «effektivitetsprinsippet». Regjeringer med slik kontroll er det legale regimet i staten, kan forplikte staten, bruke makt overfor befolkningen og holdes ansvarlig for statens handlinger.

Det betyr imidlertid ikke at resten av verden behøver å anerkjenne regimet, dette er overlatt til den enkelte stat og praksis har variert med tid og sted. I Norge var hovedregelen frem til frem til tidlig på 1970-tallet at anerkjennelse var en formell prosess formalisert av kongen i statsråd. Siden skapte utstrakt folkerettsaktivisme og stormaktsrivalisering usikkerhet om hva som var gjeldende folkerett, og i større grad enn tidligere ble det nye styrets politiske orientering lagt til grunn for Norges tilnærming. Stortinget og landsmøtene i Arbeiderpartiet ble viktige arenaer for fastsettelsen av Norges tilnærming til anerkjennelsen av regjeringer. Saken ble satt på spissen i behandlingen av militærjuntaen i Hellas, partene i vietnamkonflikten og Pol Pot-regimet i Kambodsja.

Det norske svaret på politiseringen ble etterhvert å gå bort fra å uttrykkelig anerkjenne regjeringer og anerkjennelse ble i stedet knyttet til diplomatiske forbindelser. Man slapp ikke unna å ta stilling til hvem som er det legale styret i en stat, men oppnådde et handlingsrom for å rendyrke effektivitetsprinsippet. Som utenriksminister Knut Frydenlund fortalte Stortinget i 1975:

Regjeringen tar sikte på å etablere diplomatiske forbindelser med den regjering som har kontrollen over hele Sør-Vietnam, og vil treffe de tiltak som er nødvendige i den forbindelse. Dette er i samsvar med norsk anerkjennelsespolitikk, som bygger på at vedkommende regjering har varig kontroll over territoriet.

Boken *Anerkjennelse av stater og regimer* av Dagfinn Christian Selvaag

Et utviklingstrekk som også er viktig for å forstå Norges tilnærming til Taliban, er at anerkjennelse i dag i større grad baserer seg på at styret må tilfredsstille kvalitative minstekrav; hensynet til blant annet minoritetsvern og folkelig støtte til regjeringen har blitt viktigere.

Det er ikke tvil om at Taliban tilfredsstiller folkerettens krav som legalt styre. Når folkerettssamfunnet likevel holder Taliban på armlengdes avstand, skyldes dette en bekymring for at regimet skal gjøre seg skyldig i folkerettsbrudd. Taliban har lovet bedring, men uten å overbevise omverdenen. Muligheten for anerkjennelse kan fungere som et pressmiddel overfor en regjering i en presset situasjon, med en forestående humanitær krise og økonomisk kollaps. Ønsket om endret adferd må imidlertid også veies opp mot nettopp utsiktene til sammenbrudd og at faren for at mer ekstreme krefter vinner frem.

Inntil videre holder et samlet folkerettssamfunn anerkjennelsen tilbake, men etablerer stadig dialog med Taliban. Samrøret innebærer ikke anerkjennelse, men en erkjennelse av at det er Taliban som er samtaleparten om man skal få noe gjort i Afghanistan. «Vi må snakke med de som i praksis styrer i Afghanistan», sa vår utenriksminister nylig.

Så spørs det hvor lenge det internasjonale samfunnet kan isolere Taliban. En rekke stater har et diplomatisk nærvær der. Norge har gjennom mange år opparbeidet tillit hos partene i Afghanistan, og stormaktene lytter til Norge. Vår militære og diplomatiske innsats gir troverdighet og tynge. Det er ikke tilfeldig at Norge har en formell rolle i oppfølgingen av Afghanistan i FNs sikkerhetsråd, og at vår statsminister blir lyttet til i FN-hovedkvarteret.

Om Dagfinn Chr. Selvaag:
Selvaag er Dr.philos. og forfatter av boken Anerkjennelse av stater og regimer.

Denne kronikken ble første gang publisert i Morgenbladet 6. februar 2022