Hvorfor trenger vi en lov mot hatefulle ytringer?
I februar 2020 avsa Høyesterett to dommer om forbudet mot hatefulle ytringer og Anine Kierulf var raskt på ballen. For det er ballen og ikke mannen vi bør ta. Det er rikets øverste dommere klare på. Det er én ting å uttale seg sterkt kritisk og med stygge ord om innvandring, det er noe ganske annet å bruke de ordene mot en gitt innvandrer.
Anine forklarer i denne teksten ikke bare hvordan lovens forbud mot hatefulle ytringer fungerer, men hvorfor vi har et slikt forbud i det hele tatt.
En sentral grunn til at vi beskytter ytringsfriheten, er at flest mulige stemmer skal kunne brytes mot hverandre – i demokratiets navn. Grunnen undergraves når offentlighetsspillet blir så skittent at mange stemmer ikke lenger orker å delta.
Forfatter Anine Kierulf
Foto: Marius Guldbranson Nordby
TA BALLEN, ELLERS BLIR DET DYRT
av Anine Kierulf
Kanskje på tide å lytte når selv sikkerhetstjenester minner om saklighetsreglene?
Rett frem
av: Anine Kierulf
Høyesterett avsa i forrige uke to dommer om straffeloven § 185 – forbudet mot «hatefulle ytringer». Bestemmelsen verner minoriteter – ikke primært mot den krenkelsen det er å bli utsatt for hatytringer, men mot følgene av det hat som kan oppstå i befolkningen på grunn av ytringene.
To personer ble dømt for hatytringer på Facebook. Den ene for å ha kalt en ung, muslimsk kvinne for «fandens svarte avkom» og «korrupt kakerlakk», den andre for å ha omtalt muslimer som «rotter» og «steppe bavianer». Domfellelsen for ytringen «fyll opp disse sotrøra i containere å sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet» var ikke påanket.
Det eneste rettslig nyskapende i dommene er straffutmålingen. Normalstraff skal være betinget fengsel og en «følbar» bot: én brutto månedslønn. Det er følbart for både kong Salomo og Jørgen hattemaker.
Men dommene er viktige også fordi de forklarer ytringsfrihetens begrunnelser og begrensninger. I en tid der sosiale medier har gitt langt flere mulighet til å ytre seg fritt og bredt – noe som er finfint – er det et poeng at flere blir fortrolige med at de ytterst få debattreglene demokratiet vårt har straffesanksjonert, også gjelder på nett.
Høyesterett klargjør skillet mellom ytringsangrep på et emne – kultur eller religion – og på personer. Ta ballen, ikke mannen! Selv svært fornærmelige utfall mot emner og praksiser kan være maktkritikk, som ligger i kjernen av ytringsfriheten. Betydningen av religionskrenkelser ble understreket da Stortinget fjernet blasfemiforbudet i 2015.
Også i ytringsfrihetsperiferien – der personangrepene ligger – gjelder en rommelig margin for smakløse ytringer. Paragraf 185 er der ikke for å vanskeliggjøre fri debatt, som kommer rett fra leveren og kaller en spade for en spade. Nesten alt er lov å si, også på nett. Men det går en grense ved grovt krenkende personangrep som nedvurderer minoriteters menneskeverd, for eksempel ved å sammenligne dem med skadedyr. Slike utsagn smaker ikke bare vondt, de er så hatfremmende at de rammes av straffeloven.
Bestemmelsen kan i dette lys ses som en lovfesting av ekstremvarianten av saklighetsregelen «angrip sak, ikke person». Den er ikke en livsfjern, Arne Næss-akademisk øvelse, den er en forutsetning for at ytringsfriheten skal kunne realisere de formål den er der for å beskytte: personlig utvikling, sannhetssøken og demokrati. Det blir hverken offentlighet eller ballspill hvis man bare angriper personer.
Studier viser hvor grim effekten av hat, hets og trusler på nett er: Folk orker ikke lenger å delta i offentligheten. Høyesterett viste til dette da den forklarte hvordan hatytringer undergraver ytringsfriheten til dem de rammer. Det er viktig.
Enda viktigere er den fullføringen av Høyesteretts resonnement som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) overraskende bidro med denne uken. I en sikkerhetsfortjenestefullt utadrettet Litteraturhus-seanse fremla den, sekundert av justisministeren, sin trusselvurdering for 2020: «I ytterste konsekvens fører dette til at enkelte avstår fra å stille til valg, slutter i politikken eller blir påvirket til å ta beslutninger de ellers ikke ville tatt. Det kan også resultere i at folkevalgte avstår fra å delta i offentlig debatt om temaer de vet er betente. Dette er en trussel mot demokratiet.»
Trusselen mot demokratiet – denne norske verdien – er også en trussel mot ytringsfriheten. Den som antiantibilistene og fedrelandetførsterne roper opp om når de føler sine egne, ilske ytringer trådt for nære. En sentral grunn til at vi beskytter ytringsfriheten, er at flest mulig stemmer skal kunne brytes mot hverandre – i demokratiets navn. Grunnen undergraves når offentlighetsspillet blir så skittent at mange stemmer ikke lenger orker å delta. Når det blir viktigere å ta ned kvinner og menn enn å spille ball, umuliggjøres både fotball og demokrati. Gjennom ytringsfrihet til ytringsfrihetsundergraving – i en variant som rammer oss alle. Bruker du knottene til syke leggspark snarere enn friske fraspark, kan det fort ramme lommeboken din også.
Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 07.02.2020, og er siden også utgitt i boken Rett frem, Fagbokforlaget i 2021.
Vil du lese mer? Bli med på en reise i jusens vidunderlige verden med Anine som guide, gode eksempler og knusktørre ordspill i boken Rett frem. Her har vi samlet flere av Anines tekster om ulike emner.