Er menneskerettsdiskusjonen politisk eller juridisk?
Synet som møtte Anine Kierulf da hun steg ned fra fjellet (hvor hun hadde vært på ferie) sensommeren 2017, var noe overraskende.
Der avisene vanligvis lever opp til alle tanker om agurktid, var denne gangen avisspaltene fylt til randen av en hissig diskusjon om menneskerettigheter. For mens vi alle lå i hengekøyene og forsøkte å håndtere den første av de virkelig varme somrene, var professor Ole Gjems-Onstad fra BI opptatt med å lansere sitt angrep på rettighetene, ikke én rettighet, ikke én dom, men hele det moderne menneskerettighetssystemet. Gjennom fire tekster pisket professoren opp en sydende debatt.
Med kjølig distanse til hele bruduljen, skriver Anine om debatten. Hun skriver om hvordan menneskerettighetssystemet er bygget opp og hvordan det drives frem av enkeltsaker, enkeltsaker som det nok kan være lett å harselere med, men som kun er en liten del av det store bildet.
Rettigheter kan være selvinnlysende i det generelle, men de må håndheves – av noen – i det konkrete. Deres enkeltutslag blir ikke alltid som forventet, og lar seg lett karikere som «utenfor rettighetenes opprinnelige kjerne».
Forfatter Anine Kierulf
Foto: Marius Guldbranson Nordby
KUNSTEN Å VEDLIKEHOLDE EN AGURK
Av Anine Kierulf
Menneskerettsdebatten: Domstolene kan ikke velge bort vanskelige saker. Det kan politikerne.
Rett frem
av Anine Kierulf
Det skulle være agurktid. Men akkurat da man i dekningsløse fjell trodde det var ferie fra menneskerettsjobben, tok menneskerettsdebatten av.
Utløst av haglsalver fra Ole Gjems-Onstad, særlig mot Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) (28. juni, og 3., 19. og 26. juli), er DNs variasjon over dette tilbakevendende tema blitt overraskende god. Nyansene Gjems-Onstad etterspør, men i liten grad bidrar med, har gjennom debatten gitt et ganske annet helhetsbilde nå enn i de tiår den debatten Gjems-Onstad mener ikke finnes, har gått andre steder.
Midt i ferien har menneskerettspraktikere og -akademikere via ti svar (åtte i DN, ett i Dagsavisen, ett i Dagsnytt 18) gitt innsiktsfulle refleksjoner. Der de har søkt å ta på alvor de saklige delene av Gjems-Onstads kritikk, har han svart med å neglisjere deres argumenter: Menneskerettsforsvarere er og blir dogmatiske sekterikere; selv målbærer han (den undertrykte) fornuft.
Én viktig arena for menneskerettsdebatt de senere år har vært Klassekampen, der hagleført av redaktør Bjørgulv Braanen. Hans rettighetsmotstand kan kanskje forstås ideologisk: Menneskerettsjusen er mest problematisk når den gjør samfunnet for liberalt for eiendomsbesittere og redere, mindre når den kommer asylsøkere eller nordsjø-dykkere til gode.
I DN har spaltist Janne Haaland Matlary lenge tøffet et annet slags menneskerettskorstog. Hun forklarer nå at menneskerettighetene er så selvinnlysende at de ikke trenger institusjonell håndhevelse. Hvilken (guddommelig) intervensjon som isteden skal sikre deres politiske realisering, sier den politiske realist heller ikke denne gang noe om.
Rettigheter kan være selvinnlysende i det generelle, men de må håndheves – av noen – i det konkrete. Deres enkeltutslag blir ikke alltid som forventet, og lar seg lett karikere som «utenfor rettighetenes opprinnelige kjerne». Eidsvollsfedrene var neppe overvettes opptatt av å beskytte Agnar Mykles ytringsfrihet til intime kjønnsorganbeskrivelser. Det var likevel med Grunnloven § 100 Høyesterett fant Sangen om den røde rubin lovlig i 1958.
En viktig del av menneskerettsdiskusjonen omhandler spenningen mellom de politiske og de juridiske institusjoner. Selv om vi i det norske system har hatt en rimelig balanse her, er dette et felt som burde debatteres kontinuerlig. Vår sterke tradisjon for institusjonell dialog er de siste tiår utfordret, på godt og vondt, av overnasjonale organer. Noen – f.eks. den del av Høyesterett som av kritikere kalles «menneskerettsaktivister» – søker å møte disse utfordringene ved å kommunisere vår institusjonelle balanse i sitt språk. Andre anser kanskje vår nasjonale politisk-juridiske dialog som selvforklarende.
Internasjonaliseringsutfordringene og detaljstyringen er milevis større fra EU enn fra EMK. Hva er da grunnen til at kritikken av EMK forblir så mye mer selektiv og indignert, også hos ellers seriøse samfunnsdebattanter?
At «menneskerettigheter» er et for lett-trukket retorisk trumfkort, som det er vanskelig å argumentere mot, er nok tidvis riktig. Men kan grunnen snarere være at EMK-retten fremstår mer elitistisk «udemokratisk»? Jurister har ingen demokratisk legitimitet og bør ikke bestemme over oss andre. Med mindre Stortinget vedtar det departements-jurister grubler frem, da kalles juristeriet lovgivning, og alt er som det alltid har vært. EU-retten kommer inn i norsk rett på en måte som minner om denne lovgivningsprosessen: Stortinget strør sand på forslag forberedt av andre. De andre er riktignok ikke lenger nasjonale, men internasjonale byråkrater. En vesentlig forskjell, men den er ikke så synlig utad.
EMK-retten er, som EU-retten, innført ved lov. Men istedenfor at Stortinget tok ansvaret for å endre alle norske lover som måtte være i strid med EMK, overlot det realiseringen av menneskerettighetene til domstolene. Det vil si: til oss. Først når vi borgere får våre rettigheter tråkket på, og tar den (dyre og tunge) bør det er å gå til sak, får domstolene slått fast reglene – som gjelder ikke bare saksanleggeren, men oss alle. En direkte konsekvens av dette politiske valg er at reglene utformes via enkeltsaker, fra det konkrete til det generelle, snarere enn omvendt.
Dette, som reelt sett er en politisk abdikasjon, skal av en eller annen grunn domstoler (og deres «presteskap») repetitivt henges for. Det er enklere å harselere over domstolers enkeltsaker enn å reflektere over politikernes ansvarsfraskrivelser. Enda lettere enn å le av EUs agurkkrumnings-direktiv.
28. juni. Ole Gjems-Onstad: Menneskerettsjusen er en demokratisk utfordring.
3. juli. Ole Gjems-Onstad: Hyperinflatert og devaluert.
4. juli. Petter Wille og Kristian Reinert Haugland Nilsen: Menneske-rettigheter til folket.
7. juli. Eirik Holmøyvik: Overdreven frykt.
8. juli. Hans Petter Graver: Menneskerettigheter – utopi og vern.
10. juli. Vidar Strømme: Presset mot menneskerettighetene.
12. juli. Janne Haaland Matlary: Menneskerettigheter mot politisk makt.
13. juli. Andreas Føllesdal og Geir Ulfstein: Truer menneskerettene demokratiet?
15. juli. Tor Inge Harbo: Bare politikk?
19. juli. Ole Gjems-Onstad: Eksistensiell blindvei.
22. juli. Vidar Strømme: Rettsstat og menneskerettigheter.
26. juli. Ole Gjems-Onstad: Unyansert om menneskerettigheter.
Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 28.07.2017, og er siden også utgitt i boken Rett frem, Fagbokforlaget i 2021.
Vil du lese mer? Bli med på en reise i jusens vidunderlige verden med Anine som guide, gode eksempler og knusktørre ordspill i boken Rett frem. Her har vi samlet flere av Anines tekster om ulike emner.