Hva er egentlig følelser?
Foto: VectorMine/Shutterstock
Hva er følelser? Hva betyr det når vi blir glade, triste, sinte eller har angst? I sin bok Om følelsene gir forfatter Hans Herlof Grelland leseren en moderne innføring i følelsene, med utgangspunkt i at en følelse alltid har en mening, og at nøkkelen til å forstå følelsen er nettopp denne meningsdimensjonen.
Dette er et kortet ned og lett redigert utdrag fra første kapittel i boken
“Om følelsene” av Hans Herlof Grelland.
Følelsene er vårt spontane og umiddelbare forhold til verden og til oss selv. Følelsene er et uttrykk for vår måte å se verden på og oss selv i verden.
En følelse er altså en måte å forholde seg til noe på, den har et tema. Når vi er glade, er vi alltid glade over noe, når vi er redde, er vi redde for noe, når vi er triste, er det noe vi er triste for. Det vi er glade for, er noe vi tematiserer som gledelig gjennom følelsen glede. Det kan være svært forskjellige ting som oppfattes slik, en gave, en anerkjennelse, en naturopplevelse, et barns fødsel, disse har alle det til felles at vi kan se på dem som gledelige ved å bli glade over dem. Tilsvarende er det, når vi er redde, noe vi er redde for, noe som oppfattes som farlig. Følelsen har alltid noe den handler om, og den er samtidig uttrykk for meg selv og min holdning til det den tematiserer. Slik har enhver følelse en bestemt mening.
Når vi ser på selve følelseserfaringen, hvordan det er å ha en følelse, ser vi at en følelse alltid er en dobbelt erfaring. En følelse er rettet mot noe, det er noe som jeg er redd for, glad over eller trist for. Men samtidig som min oppmerksomhet er rettet mot dette «noe» som er følelsens objekt, vil den også rettes mot meg selv og det at jeg er redd, glad eller trist. En følelse er altså en måte å forholde seg til noe på, en ting eller hendelse der ute i verden, og samtidig er den en måte å forholde seg til seg selv på. Gjennom min måte å forholde meg til verden og meg selv på plasserer jeg meg selv i verden og er den jeg er.
Jeg har invitert Maria med på kafé. Jeg kommer først og setter meg ved et bord. Jeg er litt usikker på vårt vennskap og litt nervøs og spent på hvordan dette møtet vil arte seg. Jeg er bekymret for at hun egentlig ikke er glad for invitasjonen, men har sagt ja av pliktfølelse eller for å være hensynsfull mot meg. Maria kommer inn på kafeen, kommer bort til bordet, og jeg er fortsatt litt usikker mens vi drikker kaffe og prater om løst og fast. Plutselig ser Maria på meg med et stort smil og sier: «Jeg ble så glad da du inviterte meg!». Situasjonen forandrer seg, jeg føler meg ikke usikker lenger, men blir selv glad. Jeg kjenner gleden i kroppen og kan ikke holde tilbake et smil, mens jeg gjengjelder blikket hennes.
I dette korte øyeblikket går jeg gjennom tre erfaringer:
Den første er selve gleden, min glede over det hun sier, altså over at hun syntes det var hyggelig å bli invitert. Det er med andre ord innholdet i replikken hennes jeg blir glad for, og smilet hennes kommuniserer samtidig at replikken er ærlig ment, smilet uttrykker den følelsen hun sier at hun har. Jeg er altså, spontant og umiddelbart, glad, og denne gleden er den første erfaringen.
Min neste erfaring er en erfaring av min egen kropp, en kroppsfornemmelse: Jeg kjenner at jeg er glad. Gleden er i utgangspunktet noe mentalt (gleden over at Maria var glad for å bli invitert), men den uttrykker seg fysisk i kroppen (den kroppslige fornemmelsen av glede). Mitt ytre uttrykk for glede, smilet som kommer helt spontant, er bare en del av dette kroppslige uttrykket. Dette, å kjenne at jeg er glad, er den andre erfaringen.
Den tredje og siste erfaringen er erfaringen, ikke av Maria og hennes sinnstilstand, heller ikke den fysiske kroppsfornemmelsen per se, men av meg selv, gjennom tolkningen av det kroppslige uttrykket jeg kjenner. I og med at jeg kjenner at jeg er glad, vender min oppmerksomhet seg mot meg selv og mitt eget sinn, og jeg tenker at jeg er glad. Først var min oppmerksomhet rettet mot Maria, deretter mot min egen kropp, og til sist mot «meg selv», eller mitt «jeg», det «jeg» som ble glad.
Her skjer det som alltid skjer når en følelse opptrer. Samtidig som jeg ser på Maria med glede, utvides min oppmerksomhet fra bare å være rettet mot Maria til også å omfatte den fysiske fornemmelsen av glede i min egen kropp. Vi sier at vi går over fra en bevissthetsakt til en annen. Erfaringen av kroppen er i seg selv ingen følelse slik vi bruker ordet her, det er en form for sansning som vi kaller interosepsjon, eller indre persepsjon, sansningen av indre kroppsfornemmelser. Og kroppen min er bevissthetens objekt, det som bevisstheten er rettet mot, når jeg kjenner at jeg er glad. Og som objekt for min bevissthet har kroppen i dette øyeblikket en bestemt mening for meg, nemlig som kropp som bærer fornemmelsen av glede.[1]
Når jeg nå kjenner fornemmelsen av glede i kroppen, så skifter jeg igjen oppmerksomheten, denne gangen mot meg selv når jeg tenker at «jeg er glad». Dette ligner det som skjer når man leser. Hvis jeg leser «det regner ute», er bevisstheten min først rettet mot bokstavene på papiret. Men bokstavene oppfattes spontant av meg som tegn, som får min bevissthet til å rettes mot noe annet, nemlig regnværet utenfor vinduet. Slik virker et tegn, det henviser til noe annet enn seg selv, det henviser til tegnets mening, det som det betyr. Kroppsfornemmelsen jeg kjenner, er i seg selv et tegn, når jeg kjenner den fysisk, forstår jeg den – i dette tilfellet – som et tegn på at jeg er glad, og jeg kan si at jeg «kjenner at jeg er glad». Dermed inntrer den tredje bevissthetsakten, som er rettet mot meg selv. Denne tredje formen for bevissthet er altså heller ikke isolert sett en følelse, og den er heller ikke en sansning, men den er en tanke, og det den handler om, er «meg selv» eller «jeg». «Jeg» er jo den som blir glad, jeg er den som kjenner fornemmelsen av glede i kroppen og som nå tenker om meg selv og at «jeg» er glad. Det er med andre ord en refleksjon tilbake til meg selv, en tenkende eller refleksiv bevissthet om meg selv, en selvbevissthet. Og denne formen for bevissthet har også et meningsinnhold, nemlig det at jeg er glad. Denne tenkende bevisstheten er ikke et umiddelbart forhold til det vi føler noe for, slik den opprinnelige gleden var det. Til gjengjeld gjør den meg bevisst gleden, jeg blir bevisst at jeg er glad.
Denne tretrinnsstrukturen går igjen i alle følelsesopplevelser. Først er følelsen der, som et spontant forhold til et eller annet. Så uttrykker følelsen seg kroppslig, slik at vi kan se eller kjenne ved introspeksjon at vi har følelsen. Når vi «leser» denne fornemmelsen, kan vi så, refleksivt, tenke at vi har følelsen. Men det er det første trinnet som er bærer av følelsens mening. Det er dets mening som er følelsens mening. Det var gleden over det Maria sa som var min glede, og gledens mening var innholdet i det hun sa. Men vi kan også definere en følelse som helheten av den opprinnelige intensjonen, dens kroppslige uttrykk, og bevisstheten om at man har følelsen.
Når følelsen uttrykker seg kroppslig, noe som også skjer spontant, får vi ikke bare fysiske fornemmelser som vi kjenner selv, kroppen frembringer også ytre tegn, som tårer, smil, en rynket panne, eller bestemte kroppslige positurer eller bevegelser. Disse tegnene kan ses av andre mennesker, og for dem vil dette være tegn som kan leses og tydes, slik at de kan se direkte på oss at vi har en følelse uten at vi forteller dem det. Vi kan se redde ut, eller glade ut eller sinte ut. Vi kan utvikle eller vi kan sløve vår evne til å lese slike tegn, både hos oss selv og andre.
[1] På engelsk heter følelse emotion, og den tilsvarende kroppsfornemmelsen feeling. Fordi enhver følelse er ledsaget av en tilsvarende fornemmelse, skjelner man ikke alltid klart mellom de to.
Ønsker du å lese mer?
Du kan lære mer om følelsene i boken Om følelsene:
Følelsene handler om vår identitet, vårt forhold til oss selv og til verden, og de uttrykker hvilke verdier vi har. En følelse sier alltid sannheten om den som har følelsen, og den gir en innsikt som vi ikke kan få på annen måte.
Denne boken vil være en hjelp til å forstå egne og andres følelser, og gir et godt grunnlag for alle som i sine fag og sin profesjonelle praksis må forholde seg til følelser.
Hans Herlof Grelland er master i filosofi og professor em. i kvantekjemi ved Universitetet i Agder. Han har i mange år undervist i temaer på grenseområdet mellom filosofi og psykologi.