Realkompetanse – Vurdering og anerkjennelse
Statistikk viser at realkompetansevurderinger er lite brukt i Norge i dag. Og kanskje for lite brukt, spesielt innen grunnopplæringen og høyere utdanning.
Vilje og føringer fra politisk hold har i mange tiår hatt til hensikt å inkludere både innvandrere, flyktninger, arbeidsledige og mennesker som av ulike helsemessige og andre grunner har havnet utenfor samfunns- og arbeidsliv. Vår oppfatning er at det er politisk enighet om at alle former for utenforskap som har utdanningspolitiske, bærekraftsmessige og økonomiske årsaker, bør bekjempes. Norge skal være konkurransedyktig i arbeidslivet både nasjonalt og internasjonalt. Transformering eller overføring av kompetanse som er opparbeidet i andre land og kulturer og som skal omsettes i henhold til norske kompetansekrav, er faglig og kulturelt krevende. I tillegg er språkopplæring utfordrende for innvandrere og flyktninger. Språkbarrierer og lite fleksible systemer kan hindre dem i å få vist hva de kan, og ulikheter mellom kulturer kan begrense mulighetene for å kunne transformere egen kompetanse inn i en norsk kontekst. Gjennom arbeidet med denne boken har vi sett eksempler på dette.
Gjennom flere tiår har styringsdokumenter beskrevet betydningen av å anerkjenne realkompetanse. Hvordan dette skal foregå, er fortsatt mer uklart. Anerkjennelse betinger at samfunnet behandler kompetanse som er opparbeidet så vel yrkesmessig som privat, som likeverdig med kompetanse man har tilegnet seg gjennom formell utdanning og studiepoeng. At realkompetanse kartlegges, analyseres, vurderes og anerkjennes danner i så måte grunnlaget for at den kan anerkjennes i arbeidsliv, utdanningssystem og samfunn. Voksne som har tatt fagbrev via realkompetansevurdering og avkortet opplæring, må slippe å møte holdninger som at dette var en enkel vei frem til fagbrevet. Den korte veien består ikke i å nå mål på en enkel måte, men i at mye kompetanse allerede er ervervet og kan transformeres inn i kravspesifikasjonen for en annen jobb eller utdanning.
Vårt mantra er at møtet med enkeltmennesker og deres kompetanse må være åpent og fordomsfritt. Vi ønsker at realkompetansebegrepet oppfattes slik at det framstår som troverdig, at det dreier seg om hva mennesker kan, og om hvordan de kan få uttelling for det i utdanning, yrkesliv og frivillig arbeid. Vi ønsker å lete med lys og lykte for å finne handlingsrom og muligheter for at all taus kunnskap og overførbar kompetanse skal kunne gi mestringsfølelse og formell uttelling for den enkelte. Det vil være et bidrag til en bærekraftig og samfunnsøkonomisk utvikling. Først og fremst vil det likevel innebære at enkeltmenneske, subjektet, settes i sentrum.
Underveis i boka kommer noen undringer. Disse er et resultat av at vi ikke har mulighet til å beskrive eller drøfte for å gi innsikt som kan lede til svar; hensikten må være at man skal kunne stille nye spørsmål. Vårt håp er at det kan bidra til økt faglig forståelse når det stilles enda flere spørsmål til undringene.
For vår egen del har vi erfaring med realkompetansevurdering på ulike måter: gjennom å ha jobbet med realkompetansevurdering, gjennom forskning i høyere utdanning og gjennom kurs og studier i realkompetansevurdering. I arbeidet med boka har vi gjennomført flere intervjuer både med mennesker som jobber med realkompetansevurdering, og med mennesker som selv har erfart å få vurdert sin realkompetanse. Ikke alle intervjuene er spesifikt beskrevet; likevel har de gitt oss verdifulle innblikk i ulike prosesser ved realkompetansevurdering og forståelse for hvilken betydning det har for et menneske å få vurdert og anerkjent sin realkompetanse.
Vi håper boka kan være et bidrag i diskusjoner rundt temaet realkompetansevurdering og anerkjennelse av realkompetanse, og at dere som jobber med realkompetanse på ulike måter får noen nye ideer, nyttige tips og verktøy i arbeidet.
Anette Lund Follestad, Arne Roar Lier og Grete Haaland