Hva er så saken i Politisering og pedagogisk motstand?
Hva gjør du hvis du ønsker å skrive fritt om pedagogikk, om det vesentlige eller essensielle i pedagogikken? Du skriver et essay! Hvorfor essayet? Sjangeren inviterer til både å tenke bredt og opptre saklig. Den er fremfor alt kommunikativ, den inviterer til samtalen der forfatteren gir til beste av sitt forråd og leseren til sine tolkninger. Saken, det man kan kives eller enes om, trer frem i løpet av samtalen. Essayet står til sitt innhold, som her er pedagogikken.
Hva er så saken i Politisering og pedagogisk motstand? I første essay er det politiseringen av norsk skole, der politikere og byråkrater enerådig satte en global dagsorden for skolen uten å spørre fagpedagoger, lærere eller foreldre, de mange som er tettest på barn og oppdragelse og undervisning. Når politikerne ikke bare staker ut skolens kurs, men gir oppdragelsen innhold uten å la seg stagge av barnefaglig kunnskap og dømmekraft, da har politiseringen satt seg. Tiden fra 1990 til 2020 var politiseringens tiår og politiseringen kom til å prege det jeg kaller modernitetsreformen. Den var alle politiske partiers verk, fra ytre høyre til ytre venstre. Kjennetegnene var sentralisert ledelse, omfattende dokumentasjon, streng økonomistyring og innføring av et marked for kartlegginger og programmer for adferdskontroll. Reformen var uten pedagogisk begrunnelser, derfor tittelen på essayet: Den uekte lodning. Resten av boken handler om slike begrunnelser.
Andre essay starter et helt annet sted, med Halle-pietismens skoletiltak i Tyskland på tidlig 1700-tall. Hva dreier Pietismen – en fortelling om det indre liv seg om? Kort, det dreier seg om en oppdragelse til noe vi alle er kjent med: det indre liv, det subjektive, til opplevelsene som er mine selv om jeg har dem sammen med andre. Jeg tar for meg et storstilt forsøk på å realisere selvbestemmelse i tanker og følelser, en tilegnelse av Guds nådegave som veien til personlig frihet og frelse. Som oppdragelse strander formålet på en praksis preget av mistillit, overvåking og straff. Forsøket ender i oppdragelsens paradoks, i spørsmålet: Hvordan kan personlig frihet i følelser og tanke realiseres ved tvang? Det spørsmålet kan stilles også til moderniseringsreformens praksis, til former for kontroll som er brukt innenfor reformens ideologiske ramme. Det indre liv er tema også i det neste essay.
“Pedagogen må være rede til å gå i seg selv og til saken, som er relasjonen mellom lærer og elev”
Tredje essay, Rousseau – det uferdiges pedagogikk, er inspirert av Rousseaus liv og levnet, og av den skjellsettende innsikt at pedagogikken må begynne med barnets natur, at kilden til oppdragelsen finnes i barnet og dets opplevelse av de andre og den verden de er felles om. Rousseau markerer barneperspektivets begynnelse, og jeg forfølger det gjennom lesningen av Emile og hans selvbiografiske forfatterskap. Det siste gir indre liv til en voksen, til forfatter-læreren og det jeg her kaller voksen-barnet. Emile er boken om læreren og hans elev, mye om læreren, lite om eleven, det må sies. Det selvbiografiske dreier seg om forholdet til den andre, om en ekstrem sårbarhet og behovet for å bli forstått som den han forestiller seg å være, et umåtelig krav om anerkjennelse som nektes ham. Essayet viser til de dype og overlegne innsikter som litteraturen kan gi.
Fjerde essay, Kultur for samtalen, er eksplisitt viet relasjonen som pedagogikkens essens og språket som samtalens grunn. Grunnen er det som bærer skolens hus slik begrunnelsen gir samtalen dens liv. Pedagogikken er dømt til å gjøre rede for seg, og krever det samme av skolens folk, det er arven fra den europeiske opplysning. Pedagogen må være rede til å gå i seg selv og til saken, som er relasjonen mellom lærer og elev. Skolens veldige problem er å gjøre eleven til objekt i tiltak for å kontrollere oppdragelsen. Det holder ikke mål. To ting synes umiddelbart innlysende i en relasjon som oppdrar: lærerens selvinnsikt og barnefaglige kunnskap. Relasjon, selve ordet, stammer fra latin og henger sammen med det å legge frem og spørre til råds, altså å samtale. Pedagogisk kultur betyr å være åpen for språket og for dets praksis. Elevene og deres lærere trenger frihet til å dyrke samtalen, det er pedagogisk kultur.
Politisering og pedagogisk motstand forteller historien om moderniseringsreformen i norsk skole, forsøkt realisert over den siste generasjon. Lars Løvlie er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og pedagogisk filosof. Han har vært gjestelektor ved Århus Universitet og gjesteprofessor ved Örebro Universitet, og er æresdoktor samme sted.