Når barn er pårørende trenger de støtte, tilhørighet og håp

Barnehagens betydning når barn er pårørende – er en bok for ansatte i barnehagen og for andre som jobber tett på barn.

Heidi Wittrup Djup

Jeg har personlig erfart hvor viktig det er å få støtte og hjelp til å finne fotfeste når livets brutalitet slår inn i hverdagen. Da jeg var fjorten år, døde pappaen min etter noen måneders alvorlig kreftsykdom. Selv om jeg visste han var syk og så hvor svekket han var, følte jeg meg likevel helt uforberedt da han døde. Selv etter alle disse årene, sitter erfaringene fra sykdomsperioden dypt i meg, og sorgen over alt både han og jeg mistet, vil jeg alltid måtte bære.

Jeg vet jeg bærer mindre tungt i dag fordi jeg slapp å bære smerten min alene da jeg var barn. Det er dette jeg ønsker å formidle med denne boken. Når hverdagen endrer seg trenger barna å vite hvem de har å støtte seg til, og de trenger forsikringer om at de ikke er alene. Vår rolle, enten det er som medmennesker eller profesjonelle hjelpere, er derfor å sørge for at barn ikke må stå i det vanskelige alene.

Når familier rammes av kriser, sykdom, dødsfall eller andre alvorlige livsbelastninger, rammes også barna. Tidligere mente man at barn ikke får med seg så mye, noe som førte til at barn kunne bli holdt unna viktig informasjon og et støttende fellesskap. I dag vet vi at selv de yngste barna er sensitive til endringer og stemninger i familien, og at de har behov for gode forklaringer som setter dem i stand til å mestre sin situasjon. Barna trenger å være en del av fellesskapet også når livet er vanskelig. Kanskje spesielt da.

Nesten alle barn går i barnehage, noe som betyr at barnehagene vil møte de pårørende barna i sin hverdag. I dette ligger det et enormt ansvar, men også veldig store muligheter. Det er på de arenaene hvor barn lever sine liv, at helse, fellesskap og mestring kan skapes. Barnehagene har en helst spesiell posisjon og dermed også god anledning til å støtte barna og familiene.

 I denne boken redegjør jeg for barns utvikling og omsorgsbehov, hvilke reaksjoner og behov som kan tilkjennegi seg når barn er pårørende, og hvordan vi kan bidra til å ivareta barnet i barnehagehverdagen og styrke samarbeidet med hjemmet. Jeg sier noe om hvordan omsorgsmiljøet, foreldrene og barna kan endre seg, og hvordan vi kan snakke med barn og foreldre om det de opplever. Til slutt vier jeg plass til hvor viktig det er at den ansatte ivaretar seg selv og får nødvendig støtte fra kolleger og ledelse. Det er meningsfullt, men kan også gjøre vondt, å være den som skal tåle.

Barn som lever som pårørende anses å være en sårbar gruppe. Det kan være svært belastende å være vitne til at noen man er glad i er svekket av sykdom og lidelser. Barna vil ofte bekymre seg for sine nærmeste og for hva framtiden vil bringe. De påtar seg ansvar og nye roller i familien, og vil ofte forsøke å beskytte dem de har rundt seg for å ikke legge stein til byrden i en allerede vond tid. Omsorgsbetingelsene barn lever under, kan i noen tilfeller bli mangelfulle eller direkte skadelige, sett opp mot barnets utviklingsbehov. Vi vet at barn som pårørende er en gruppe med økt risiko for selv å utvikle problemer. Det er derfor viktig at vi gjør alt vi kan for å hjelpe familiene som rammes. Slik kan vi styrke barnets forutsetninger for mestring, vekst og tilhørighet.

Den smerten barn opplever som pårørende og etterlatte, må møtes med kunnskap, klokskap og evne til å tåle dette sammen med – og noen ganger på vegne av – barna. Ikke minst må det møtes med en tro på at det fortsatt finnes en forbindelse til et liv som også er godt. Barn trenger pause fra det vonde, og de trenger hjelp til å finne tilbake til det stedet som enda kan gi glede, og som fortsatt er godt. Barnehagen blir spesielt viktig for disse barna.

Selv om boken er særlig rettet mot barnehagene, som den eneste av sitt slag, tror jeg den kan være nyttig for foreldre og andre som jobber tett på barn og familier, som kommunale helse- og omsorgstjenester. Målet er å fremme refleksjon og forståelse for familienes situasjon, kunne gi støtte og veiledning til barn og voksne – og samtidig bære håp om at det kommer lysere tider.

Det håpet trenger barna at du holder oppe for dem.

Heidi Wittrup Djup er psykologspesialist og daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi AS. Hun jobber blant annet som barnefaglig sakkyndig, foredragsholder og veileder, og gir oppfølging til familier, arbeidplasser og lokalsamfunn rammet av kriser og alvorlige hendelser. Heidi har en bistilling som universitetslektor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen. Hun er også medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg, Tilsynsrådet for Trandum og SOS-Barnebyers fagråd. For sitt arbeid for mennesker rammet av krig og flukt, mottok hun i 2020 Espeland Fangeleirs formidlingspris.