Etter revolusjonen: Islamismen i dag — Fagbokforlagets nettmagasin

Hva slags kraft er egentlig islamismen? Den nye utgaven av Islamismen gir en bred innføring i fenomenet med utgangspunkt i kjerneområdene i Midtøsten. Forfatter Bjørn Olav Utvik er Norges fremste ekspert på politisk islam, og i denne artikkelen tar han for seg islamismens største utfordringer i Midtøsten i dag.

Da jeg rundt nyttår 2010 leste siste korrektur på boken min om islamisme, ante jeg lite om hendelsene som skulle komme til å endre den arabiske verden bare kort tid etter. Da boken gikk i trykken i januar 2011, braket den arabiske våren løs. I land etter land, fra Tunisia via Egypt og videre ut i den arabiske verden, mobiliserte folk i stor skala – de gikk ut i gatene og protesterte mot regimer de opplevde som undertrykkende.

Bjørn Olav Utvik er professor i Midtøstenstudier og leder av Institutt for kulturstudier og orientalske språk (UiO).

Alt før blekket var tørt var viktige sider ved virkeligheten jeg hadde skrevet om i full endring. Det var uhyre spennende å følge denne utviklingen. I månedene og årene som fulgte, ble Midtøsten et politisk laboratorium hvor de etablerte regimenes makt ble kraftig utfordret, og hvor ulike grupper vekselvis samarbeidet og sto mot hverandre i forsøkene på å etablere nye styresett.

I den nye utgaven av Islamismen fører jeg historien om islamismen i Midtøsten fram til i dag. Islamistene har vært en helt sentral politisk bevegelse i Midtøsten i moderne tid, også etter den arabiske våren. I denne teksten ser jeg på islamistenes rolle i regionen fra 2011 og frem til i dag.

Den lange arabiske våren

Hendelsene i 2011 rystet det tilsynelatende stabile systemet av autoritære stater i Midtøsten i grunnvollene. Den arabiske våren har fått varig virkning: Tross tunge tilbakeslag for flere av de folkelige oppstandene, tyder ingenting på at tilstanden fra før 2011 lar seg gjenskape.

Medregnet Irak, der det gamle regimet ble fjernet gjennom den amerikanske invasjonen i 2003, bor nå over 70 prosent av de 400 millioner innbyggerne i den arabiske verden i land som har vært gjennom store politiske omveltninger de siste drøyt 15 åra. I noen land avholdes nå demokratiske valg, mens i andre land ble oppstanden slått brutalt tilbake av myndighetene.

I Egypt, hvor Det muslimske brorskap kom i førersetet for opprøret, ble det demokratiske eksperimentet knust av et militærkupp i 2013. Brorskapet ble definert som en terrororganisasjon og erklært forbudt. Militærkuppet la grunnlaget for et nytt diktatur som er langt mer brutalt enn det som ble fjernet gjennom oppstanden i 2011. Nettopp brutaliteten og den totale intoleransen overfor opposisjon under Sisi-regimet viser at det ikke lenger er mulig for arabiske makthavere å herske videre med de samme metodene som før. Brutaliteten uttrykker et forsøk på å gjøre det umulige: å stappe ånden tilbake på flaska.

Selv om den harde undertrykkelsen for en stund kan lamme organisert opposisjon og skape en følelse av maktesløshet hos opposisjonelle, fjerner den ikke de kreftene som drev fram den arabiske våren. Bare i 2019 førte omfattende demonstrasjoner til at to nye arabiske presidenter måtte gå av: Sudans Omar al-Bashir og Algeries Abd al-Aziz Bouteflika.

Den arabiske våren er ikke slutt. Det meste taler for at hendelsene i 2011 bare var starten på en periode der de autoritære regimene i den arabiske verden utfordres av nye samfunnskrefter. Regimene kan vanskelig overleve i sin nåværende form.

Islamister i regjering

Hvordan ser bildet ut for islamistenes del nå, ni år etter at oppstandene begynte? Siden 2011 har islamistene spilt en viktig rolle i å organisere og mobilisere til oppstand med krav om frihet og demokrati, slutt på korrupsjon og trakassering og økt økonomisk rettferdighet.

Disse kravene er identiske med de som preget programmene til de islamistiske partiene i årtiene før. Der oppstandene ledet til frie valg, gjorde islamistene det godt, og de utøvde i perioder regjerings- og parlamentarisk makt i noen land. Dette dreide seg mest om bevegelser som Det muslimske brorskap, men i Egypt gjorde også salafi-partier det sterkt i valg. Islamistenes makt varte imidlertid i første omgang i begrenset tid, enten de ble fjernet ved militærkupp, som i Egypt, eller de tapte seinere valg, som i Tunisia.

Ser vi på kartet over den arabiske verden i dag, er to regjeringer dominert av islamister: i Irak og Marokko. I tillegg styrer islamistiske Hamas på Gaza, og Hizbullah er en dominerende faktor i regjeringskoalisjonen i Libanon. I borgerkrigsherjede Jemen står to islamistiske bevegelser mot hverandre i borgerkrigen. I Tunisia er al-Nahda det største partiet i parlamentet. I Libya spiller ulike islamistgrupperinger (inkludert Brorskapet) en viktig rolle i koalisjonen rundt den internasjonalt anerkjente regjeringa i Tripoli. Og i de fleste av de øvrige arabiske landene utgjør islamister den viktigste organiserte opposisjonskraften mot de sittende regimene. Ellers i Midtøsten har et islamistisk regime styrt Iran siden 1979, og Tyrkia har vært ledet av et parti med islamistiske røtter siden 2002.

Selv om kuppet i Egypt og den påfølgende terrorstemplingen av Brorskapet i flere land var et voldsomt tilbakeslag, er det vanskelig å se annet enn at islamismen som bevegelse har en minst like sterk politisk posisjon i dag som den hadde ved inngangen til 2011.

Bevegelse med utfordringer

Samtidig er det klart at islamistene ikke sitter med noen gullnøkkel til demokratisk eller økonomisk utvikling. Selv om forholdene varierer sterkt fra land til land, er det naturlig å peke på noen hovedutfordringer islamistene står overfor når de skal utøve politisk lederskap:

Mangler løsninger

Islamistene har ikke noe helhetlig program for økonomisk reform som kan sikre økonomisk utvikling og bedre levekår. Det har heller ikke deres konkurrenter, men like fullt er dette en utfordring, ikke minst hvis man har gitt folk store forhåpninger om endring. Generelt er islamistene tilhengere av markedsøkonomi, og de mener at ved å fristille markedet fra et korrupt byråkrati og fra utstrakt nepotisme, vil man få reell konkurranse, som vil gi dynamisk vekst. Samtidig vil de at befolkningens velferd skal ivaretas og at fattigdom må avskaffes. Offentlige tjenester som utdanning og helsevesen må løftes kraftig i kvalitet. Problemet er at deler av reformene de ser for seg, som fjerning av subsidier og rasjonalisering av forvokste byråkrati og overbemannede offentlig eide bedrifter, vil bety økte utgifter og arbeidsløshet for mange.

Middelklasse på godt og vondt

Det er et problem at de islamistiske bevegelsene i stor grad har sin basis i middelklassen, selv om det selvsagt er en fordel for organisasjonene at medlemmene har utdanning og ikke lever i ytterste fattigdom. Islamistenes organiserte arbeid blant breie lag av arbeidere og bønder er begrenset. Et bærekraftig endringsprosjekt må forankres også i fattigere grupper, gjennom at de oppfatter et eierskap til det, og at de tror på at endringer vil komme dem til gode.

Den patriarkalske bagasjen

Midtøsten og Nord-Afrika har sterke patriarkalske tradisjoner. Men i de siste tiåra har kvinners utdanningsnivå økt raskt, og stadig flere kvinner deltar i yrkeslivet. Alt tyder på at kampen for kvinners rettigheter vil stå sentralt i åra som kommer. Her spriker holdningene blant islamister sterkt, men de islamistiske gruppene er i beste fall etternølere på dette feltet, og i mange tilfeller er de bastante motstandere av likestilling.

Konkurranse om å representere islams sak

Blant de islamistiske grupperingene har konkurransen om posisjonen som islams forsvarere vært skarpere etter 2011. Jihadistene styrket seg ettersom oppstandene for demokrati og frihet ble slått blodig ned. Mange tidligere apolitiske salafigrupperinger har kastet seg inn i politikken og presser Brorskapet og dets like fra konservativt hold. Samtidig har nye partier blitt dannet gjennom at mer liberalt orienterte islamister har brutt med moderorganisasjonen. Ikke minst har sjia-islamister og sunni-islamister blitt stående skarpt mot hverandre i land som Syria, Jemen og Irak.

Politisk isolasjon

Sist men ikke minst forblir islamistene i stor grad isolert fra resten av det politisk-ideologiske landskapet. Av historiske årsaker hersker det stor mistro til islamistene blant mer sekulært orienterte grupper. Selv om venstreorienterte og liberale grupper i de fleste tilfeller ikke har veldig stor oppslutning i befolkningen, gjør den skarpe polariseringen det vanskelig å skape en forent front som kan utfordre de etablerte maktelitene. Disse maktelitene kontrollerer militæret, sikkerhetsstyrker, rettsvesen, media og brorparten av landenes økonomiske ressurser. Uten breie allianser på tvers av sosiale grupper og politiske og ideologiske skiller, er det nærmest umulig å skape et vedvarende press som kan tvinge fram nye maktrelasjoner og et nytt politisk system.

Islamismen gir en brei innføring i fenomenet med utgangspunkt i kjerneområdene i Midtøsten. — *Islamismen* gir en brei innføring i fenomenet med utgangspunkt i kjerneområdene i Midtøsten.

Islamistene i dag

Et av mine hovedpoenger i boken er at islamismen ikke kan forstås som en reaksjon mot moderniteten. Bevegelsen må snarere ses som et av de viktigste ideologiske uttrykkene for modernitetens gjennombrudd i Midtøsten og Nord-Afrika. Som en brei folkebevegelse organisert rundt forsvaret av islamsk identitet, bærer den samtidig i seg spenninger mellom ønsket om å drive fram utvikling på den ene siden, og forsvaret for tradisjonelle sosiale normer på den andre.

Om man ønsker å forstå Midtøsten i dag, kommer man ikke utenom islamismen. Islamistene har dominert det sivile samfunnet i Midtøsten og Nord-Afrika siden 1970-tallet. Den framsto som den viktigste politiske tendensen da den arabiske våren i en periode åpnet for større folkelig politisk innflytelse.

Samtidig har islamismen har bestått av ulike retninger, og endringene etter 2011 og utfordringene som har fulgt med, har bidratt til en ytterligere diversifisering. I dag finnes det ei brei vifte av varianter, fra en liberal fortolkning av islams bud og aksept for en sekulær statsform, til ekstreme autoritære og voldelige retninger, som IS.

Store bevegelser som Det muslimske brorskap, holder fast på sin tilslutning til demokratiet som styreform. Samtidig sliter de med å forme et klart program for økonomisk og politisk reform, og med å skape allianser som kan danne grunnlag for en bærekraftig demokratisering. Islamismen har likevel ikke for alvor blitt utfordret som dominerende opposisjonell ideologi i regionen