Hassans døtre
Foto: Shutterstock
Janet Øvrevik har jobbet med flyktninger i en årrekke og har skrevet fortellingen Hassans døtre som handler om en familie på flukt fra Syria. Hun skildrer deres opphold i en libanesisk flyktningleir og deres første møte med Norge. Hun har selv bodd i Syria som barn.
Hassans døtre
Fatima satte seg inn under det skyggefulle treet med sine to nyfødte døtre. Hassan, mannen hennes, håpet innerst inne å få en sønn. Han så at jentene var nydelige – han elsket dem over alt på jord – og tenkte at neste gang ble det kanskje en sønn. Nå satt han utenfor kafeen i landsbyen og røykte vannpipe sammen med de andre mennene. De snakket om situasjonen i hjemlandet.
Fatima var sliten og trett etter fødselen, men samtidig veldig lykkelig. Hun så ned på de små jentene sine som Hassan hadde gitt navnene Noor og Eida. Tvillingene lignet på hverandre, men allerede nå kunne Fatima merke at de hadde ulike personligheter. Noor virket fornøyd og tilfreds, mens Eida virket mer utålmodig og krevde mer oppmerksomhet.
Slik var de fremdeles da de åtte år senere løp rundt i det lille murhuset som Hassan hadde bygget til familien. Han levde av tilfeldige jobber som han fikk i landsbyen. Han jobbet mest med å bygge eller reparere hus. Nå for tiden var det vanskelig å få jobber i landsbyen. De fleste husene var blitt bombet og lå i ruiner. Alle snakket om å reise til en flyktningleir i nabolandet Libanon.
Derfra kunne de ha et håp om å komme til Europa. I Libanon fikk de mat og medisiner i leirene, og FN plukket ut noen få familier som ble sendt til europeiske land. Hassan og Fatima drømte om en bedre framtid. Her i hjemlandet så de ikke lenger noen framtid for seg og barna. Krigen og den vanskelige situasjonen i landet tvang mange familier på reise til Libanon.
«Vi må også reise til Libanon», sa Hassan til Fatima en dag. «Jeg tror ikke situasjonen her blir bedre, og hvis Noor og Eida skal ha en framtid, så må vi reise.»
Fatima var enig i dette. Hun visste at det var den beste muligheten, selv om det betydde at de måtte forlate hjemlandet sitt. Derfor var de nå på vei til Libanon i en gammel taxi. De hadde pakket med seg det mest nødvendige. Noor og Eida var glade og forventningsfulle. De hadde aldri kjørt så langt i bil før og satt med nesa klemt inn mot ruten og så landskapet gli forbi.
Hus rasert av bomber, utbrente biler og et grått landskap festet seg til netthinnen. Lite visste de at dette var det siste de skulle få se av landet sitt. Det var kveld og mørkt da de kom inn i Libanon. Grensevakten så på legitimasjonen deres og utbrøt: «Enda flere!»
Bilen stanset, og Hassan og Eida ba jentene gå ut av bilen og bære noe av bagasjen. Kloakklukten rev i nesa, og de så et endeløst teppe av telt. En vakt kom bort til dem og viste dem til et telt. «Dere kan sove her i natt», sa han. Teltet skjulte et jordgulv, og i et hjørne var gulvet dekket av en vanndam.
Hassan la et teppe på den andre siden av gulvet, og Fatima ga Noor og Eida litt av maten de hadde tatt med seg. Det var mange fremmede lyder, og de kunne høre noen krangle i teltet ved siden av. Noor og Eida var trøtte og Fatima bredte et teppe og noen klær over dem og sa de måtte prøve å sove.
Eida krøp inntil Noor og hvisket: «Jeg er redd, Noor, jeg vil hjem!» Noor hvisket tilbake: «Det går bra, bare vent til i morgen.»
De våknet av at regnet trommet ned på teltduken. Utenfor var det mennesker som snakket, ropte og skrek til hverandre. Noor våknet før Eida, som ikke hadde sovnet før sent på natten. Fatima og Hassan var allerede våkne.
Det tok litt tid før Noor skjønte hvor hun var. Hun tenkte på den lange reisen de hadde vært på dagen før da de reiste hjemmefra. Moren vekket Noor fra tankene da hun sa: «Har du sovet, Noor? Vil du ha litt mat?»
Noor kjente at hun var litt sulten, og tok imot maten moren ga henne. Selv om Fatima prøvde å skjule det for barna, så Noor at moren var trist i øynene sine.
«Jeg går for å se meg litt rundt», sa faren og forsvant ut av teltet.
Eida klynket litt før hun åpnet øynene sine. «Det bråker overalt her! Det bråker nesten like mye som bombene. Jeg er redd!» Moren ba henne tenke på at bomber var mye farligere enn lyden av stemmene. Faren kom tilbake og fortalte dem at de kom til å få mat av noen som jobbet i flyktningleiren. Vanndammen i hjørnet av teltet så ut til å vokse.
«Dere må ut herfra», sa vakten som slo teltduken til side og stakk hodet inn. «Det var greit at dere sov her i natt, men i dag kommer det en annen familie som skal ha dette teltet»
«Hvor skal vi være da?» spurte Hassan. «Det vet jeg ikke. Det må dere finne ut av selv», sa vakten og gikk.
Fatima bøyde hodet og skjulte et fortvilet uttrykk. De hadde ikke mye penger, så de hadde håpet og trodd at de skulle få hjelp til et sted å bo. Det viste seg at leiren var overfylt, og Hassans eneste mulighet til å få et sted å bo var å gå rundt og spørre huseiere om de hadde noe å leie ut. Nå som Libanon hadde fått en strøm av flyktninger fra Syria førte dette til at leieprisene økte. Av en befolkning på nesten 6 millioner, var ca. 1,5 millioner flyktninger.
Fatima og Hassan pakket det lille de hadde, og forlot teltet som hadde gitt dem ly for natten. Ute var det sølete på grunn av regnet som hadde kommet. De gikk bort fra teltleiren og inn mot nærmeste husklynge. Hassan spurte alle han traff om de visste om et sted å bo for hans lille familie. «Nei, det er fullt overalt», var svaret han fikk.
Dag ble til ettermiddag, og Hassan begynte å bli fortvilet over situasjonen. Det var ingen annen utvei enn å sove ute i natt. Derfor ba han Fatima og jentene om å følge etter han på vei mot noen sedertrær i Bekaadalen.
«Hvor skal vi?» spurte Eida og sutret litt. Hun var ikke komfortabel med situasjonen. «Vi skal lage oss et sted å sove under trærne», sa faren. Stemmen hans lød munter, men Fatima visste at han egentlig var bekymret.
Før solnedgang hadde de fått laget seg et sted å sove under et av de store trærne som bredte grenene sine over dem og ville gi dem ly hvis det ble mer regn. Bekaadalen var frodig. Det kom ofte snø om vinteren og en del regn om sommeren. De dyrket mye frukt, grønnsaker og korn i dalen.
Dagen etter gikk Hassan igjen ned til landsbyen og spurte etter et sted å leie. Denne gangen lyktes han, så han kom tilbake til den lille familien sin med et smil. «Vi har fått leie et rom», sa han. «Det er bare ett rom, men vi skal bare være der noen dager.»
Hassan registrerte familien sin slik at de fikk økonomisk støtte til husleie og litt mat. Han skjønte fort at pengene ikke var nok til å dekke husleien.
Rommet de hadde fått leie, viste seg å være et fuktig rom på ca. 50 kvadratmeter. Det var en lang murbygning som inneholdt flere rom av samme størrelse. Alle de andre rommene var bebodd av andre familier som også hadde flyktet. De la madrasser på gulvene. Det fungerte som senger, og de lagde seg enkle hyller til det de hadde, av materialer de fant rundt omkring.
Noor og Eida fant fort noen venner blant de andre ungene i bygningen. Det var godt for Fatima å se at jentene begynte å leke og le litt igjen.
Ahmad og Sara bodde ved siden av. De hadde seks barn. Blant dem var det to jenter på alder med Noor og Eida, og det var dem jentene lekte med. Ahmad og Sara hadde bodd der et år og kunne fortelle at det var vanskelig for de voksne å finne arbeid i Bekaadalen. Bøndene ville ikke ansette voksne, for da måtte de betale mer for arbeidet de utførte.
Derimot ville de ha barn i arbeid, for da kunne de betale mindre. Flere av familiene var tvunget til å sende barna sine til å plukke appelsiner for å få inntekter til å betale husleien.
«Vi kan ikke sende Noor og Eida til å arbeide, de er jo bare barn», sa Fatima. «Nei, det vil jeg ikke», sa Hassan. «Jeg skal prøve å finne meg et arbeid.»
Hassan prøvde virkelig, men han lyktes ikke. Libaneserne var lei av at flyktningene kom og tok arbeidet fra dem. Det var vanskelig for landets egne innbyggere å få arbeid nå, og derfor vokste det fram en stadig mer negativ holdning mot flyktningene.
«Ikke kom hit og ta arbeidet fra oss», hørte flyktningene stadig vekk nå.
Det endte med at Hassan spurte om det fantes arbeid for to arbeidsvillige jenter. I sitt indre tenkte han at Noor kunne være flink til å jobbe, men at Eida ikke var det. Hun sutret en del og var nok mer preget av krigen, mens Noor levde opp til navnet sitt og var positiv og som et lys. Hassan følte seg som en kujon da han måtte fortelle jentene at de skulle begynne å jobbe og ikke han.
Eida protesterte høylytt og sa: «Hvorfor kan ikke du jobbe pappa? Vi er jo bare barn. Det er voksne som skal jobbe.» Det knyttet seg i magen til Fatima. Hva slags foreldre var de som sendte barna sine til å arbeide? «Har vi noen annen mulighet?» spurte Hassan.
«De vil ikke gi arbeid til menn her. Da må de betale mer. Bøndene utnytter situasjonen, og det er ingenting vi kan gjøre. Husleien må vi betale, ellers blir vi kastet ut.»
Slik var det at Noor og Eida begynte å arbeide fra 06.00 til 17.00 fire dager i uka. De plukket appelsiner og oliven. «Du må tenke på at det bare er i en kort periode», sa Noor til Eida. Eida gråt og klaget over hvor sliten hun ble. Det var hardt arbeid, og dagen ble lang og ensformig.
Barn burde gå på skole og få utdanning, tenkte Fatima. På grunn av krigen hadde ikke jentene gått på skole, og de hadde ikke lært å lese og skrive. Fatima hadde heller ikke gått på skole og var analfabet. Hun hadde måttet hjelpe moren med husarbeidet på den lille gården hun vokste opp på. Det var guttene som gikk på skole, for de skulle forsørge familien.
Hassan hadde gått to år på skole da han var barn. Der lærte han det arabiske alfabetet, men han var ikke blitt noen god leser. Det var onkelen hans som hjalp ham med å lære å lese. Hassan begynte tidlig å arbeide og hjalp til med økonomien hjemme. Foreldrene til Hassan var stolte og takknemlige over sønnen som arbeidet og hjalp dem.
En natt begynte Eida å hoste. Rommet de bodde i, var veldig fuktig, og de hadde liten mulighet til å varme det opp. Hassan samlet litt kvister fra skogen, men han fant ikke så mye, for det hadde vært flere før ham der i samme ærend. Han hadde laget til et steinbed hvor de kunne brenne kvistene. Men varmen av bålet forsvant fort, og bare røyken hang igjen. Eida ble gradvis verre og klaget over at hun hadde vondt i brystet. Til slutt var hun slett ikke i form til å jobbe.
Noor holdt seg frisk og var den som reddet familien fra å måtte flytte fra rommet de leide. Hun var sliten og lei da hun sovnet om kvelden, men ville ikke at foreldrene skulle se det. Hun forsto at det var vanskelig for dem å sende henne av gårde på jobb.
En delegasjon fra FN kom en dag til leiren for å plukke ut kvoteflyktninger som skulle sendes til forskjellige land i Europa. De tok kontakt med noen av familiene som skulle inn til intervjuer. Hassans familie var ikke blant dem. Tiden i leiren så ut til å bli lengre enn hva Hassan først trodde. Eida ble bedre etter en tid og fortsatte å jobbe sammen med Noor.
Det ble kjøligere utover høsten, og de frøs mye. De hadde ikke råd til å kjøpe noen annen form for fyring. Det ble til at Hassan fortsatte å samle det han fant av kvister. Fatima brukte tiden til å planlegge og lage mat. Den ble laget over åpen ild.
Dagene og månedene gikk. «Hvor lenge skal vi være her? Skal vi ikke snart reise til Europa?» spurte Eida. Hun hadde hørt om Europa. De voksne hadde snakket om Europa, der det var fred og hvor folk hadde hus, biler og mye penger. Hun så for seg et paradis der alle hadde det godt. Da Eida og Noor fylte ti år, bodde de enda i leiren.
Hassan og Fatima begynte så smått å tenke på å reise tilbake til hjemlandet. Til tross for krigen slapp i hvert fall jentene å slite seg ut for at familien skulle klare seg.
Så en dag skjedde det noe. En mann kom til Hassan og ba ham og Fatima bli med på et kontor i leiren. Der forklarte den arabiske tolken at de var plukket ut til intervju, og at de muligens fikk reise til Europa. Først gikk takknemligheten som ilinger gjennom kroppen til Hassan. Skulle de virkelig være så heldige?
Det var to personer som intervjuet Fatima og Hassan hver for seg. Det var mange spørsmål, blant annet om hva de ville gjøre i Europa. Etter intervjuet, som tok rundt en time, sa tolken at de ville bli innkalt til enda et intervju hvis de var blant de som kanskje ville bli sendt til Europa.
Da kjente Hassan på en enorm skuffelse. Han hadde trodd at alt var klart, og at de skulle reise snart. Slik var det altså ikke. De måtte gå i spenning enda lenger. Det gikk en uke. Og det gikk to uker. Så kom samme tolken og ba dem komme til et nytt intervju. De var nærmere målet om Europa.
Etter dette intervjuet sa tolken at de skulle få et brev. Der ville det stå om de var blant de utvalgte.
Etter to uker kom tolken med brevet. Hassan og Fatima var fra seg av nervøsitet. Svaret i brevet ville være avgjørende for om de skulle reise tilbake til hjemlandet med alle vanskelighetene der, eller om de skulle få bygge seg opp en ny tilværelse i et fredelig land. Hassan ba tolken lese. Han stolte ikke på at han ville forstå brevet selv. Tolken leste: «… at Hassan Abdulramans familie er valgt ut blant kvoteflyktningene som FN vil sende til Norge.»
Fatima ble redd da hun hørte det. Norge? De var jo blitt forespeilet Europa? Hun sa ingenting høyt, men var veldig forvirret. Hun så spørrende på Hassan. Han hadde fått summet seg litt og spurte: «Hva er Norge?»
Da tolken forklarte at Norge var et land i Europa, kjente Fatima tårene renne. Hassan utbrøt: «Allahu akbar.» «Store gud, takk, takk!» Han snudde seg bort for å tørke tåren som piplet fram. Ingen måtte se at han gråt av takknemlighet.
Eida og Noor hoppet opp og ned av begeistring da Hassan fortalte dem den store nyheten. «Det betyr at dere kan slutte å jobbe. Vi skal reise om tre uker til et land som heter Norge. Vi får et sted å bo, og dere kan begynne på skolen.»
«Vi skal reise med fly!» Jentene var fra seg av glede, og til og med Eida, som ofte var negativ til mange ting, smilte og lo. Et land uten krig hvor de skulle få et sted å bo og kunne få gå på skole!
Den natten sov de dårlig, alle fire, men det var på grunn av takknemlighet og tanker på hva som ventet dem.
Eida og Noor lå og hvisket til hverandre halve natten, og Fatima kunne høre at de kniste. Det var den vakreste lyden Fatima hadde hørt på lenge. Jentene hennes var glade og forventningsfulle. Slik hadde hun ikke hørt dem på lang tid.
Da Hassan og Fatima lå i senga, trakk Hassan Fatima inntil seg og kysset henne varsomt på kinnet. «Vi er bønnhørt, Fatima, og jeg er så utrolig lykkelig», hvisket han i øret hennes. Han følte at hjertet skulle sprenges. Før han sovnet, hørte han noen hviske seg imellom utenfor:
«Cannabis – tjene penger – båt – Middelhavet – Europa – menneskesmuglere.»
Fortvilelsen over ikke å bli plukket ut som kvoteflyktning kan få folk til å gjøre handlinger de ikke ville gjøre under normale forhold, tenkte han. Håpet om en bedre framtid kan få mennesker til å gjøre ting de egentlig ikke ønsker. Han kjente på en sorg over alle de som måtte være igjen i Libanon, samtidig som han kjente på en enorm glede for sin egen familie.
Flyets motor tok til å brøle, og Noor kjente et rykk da flyet satte seg i bevegelse. Nå skjer det, tenkte hun lykkelig. «Vi skal til Europa!» Hun kjente et sug i magen da flyet kom opp i høyden og svingte litt over til siden. Eida grep hånden hennes, og Noor hørte et lite gisp.
De ankom Oslo lufthavn etter noen timer. Da de kom ut av flyet, så Noor og Eida at det var hvitt på bakken, og de kjente at det var veldig kaldt.
En dame som smilte stort, tok imot dem. Tolken som fulgte henne, forklarte på arabisk at damen skulle hjelpe dem med å komme i orden i leiligheten som de var tildelt.
De ble fulgt bort til en minibuss og kjørt av gårde. Hassan la merke til at veiene var asfaltert overalt, og at bilene som var på veiene, var så nye. Det var januar, og nattens snø var brøytet slik at det lå store hauger langs veiene. Slike mengder med snø hadde de ikke sett før. De merket en isnende kulde, og magen vred seg av redsel. Hvor var de kommet? Hva var dette for et land? Ville de noensinne komme tilbake til et fredelig hjemland? Tankene eksploderte i hodet mens tolken forklarte hva de kom til å møte når de kom fram til den lille byen hvor de hadde fått tildelt leilighet. Det var mye av det han fortalte, som de ikke klarte å få meg seg. Det var så mye nytt å se og høre.
I dette landet hersket det en øredøvende stillhet, syntes Hassan. Hvor var lyden av høye stemmer og trafikk?
De stoppet utenfor en lav blokk. Det så veldig velstelt ut på utsiden. Det var det også på innsiden av leiligheten. De kom inn i en stue som var fullt møblert med alt som trengtes.
Damen forklarte at de skulle ordne med TV så fort som mulig, og virket nesten litt flau over at det ikke var ordnet. Kjøkkenet var også fullt utstyrt med komfyr, mikrobølgeovn og kjøleskap. Fatima hadde aldri sett en så fin komfyr. Hun gledet seg til å prøve den! Kjøleskapet var flott, med en fryser i nederste del. Fatima forestilte seg hvordan hun kunne lage opp mat og fryse den ned.
Da de så soverommene, ble de stående og stirre. Flotte senger med herlige madrasser. Noor dristet seg til å sette seg på en av sengene og sank ned i den myke madrassen. Dette var noe annet enn de slitte madrassene de hadde hatt da de bodde i Bekaadalen!
Hassan, som var vant med å ordne opp for familien sin, ble litt forvirret da han opplevde at tolken og den norske damen henvendte seg like mye til Fatima som til ham. Fatima forsøkte å stå litt bak Hassan slik hun var vant til, men damen så direkte på henne flere ganger og henvendte seg til henne. Det var uvant, og hun følte seg litt beskjemmet. Hassan følte seg oversett og kjente på at han ble litt sint og krenket. Han var overhodet i familien og den som var ansvarlig for de andre. Det var ydmykende for ham å ikke bli behandlet slik. Trodde ikke damen at han klarte å ta vare på familien sin? Hva hadde han gjort feil? Han tenkte mye over dette, og det var ikke før de hadde vært i Norge en stund, at han forstod at menn og kvinner hadde ganske like roller her. Han skulle ønske at noen hadde fortalt ham det før de kom hit. Da hadde han forstått, og sluppet å føle seg så ydmyket.
Damen viste dem en innvandrerbutikk hvor de kunne kjøpe matvarer som de kjente igjen fra Syria. Fatima sukket av lettelse da hun så matvarene i hyllene. Tenk at man hadde de samme varene her i dette landet! De fikk beskjed om å komme til flyktningkontoret etter fire dager. Etter dette ble de overlatt til seg selv. Da kjente de plutselig på en sult og tretthet som fram til da hadde veket plassen for all denne nye informasjonen. Dagene gikk med til å gjøre seg kjent både med leiligheten og byen de bodde i.
Selvsagt var de takknemlige for alt de hadde fått i det nye landet, men samtidig kjente de på en sorg over alt de hadde reist fra. Glede og sorg byttet på å ta den største plassen. De fikk mer informasjon om den lille byen da de var på flyktningkontoret noen dager senere. Noor og Eida skulle begynne på en skole for barn som lå i sentrum. Hassan og Fatima skulle gå på skolen for voksne, der de skulle lære seg det nye språket.
Etter en kartlegging ved skolen fikk de en oppstartsdato. Det viste seg at de skulle gå i den samme klassen, og det var de glad for – Fatima fordi hun følte seg usikker blant mange fremmede, og Hassan fordi han kunne passe på Fatima.
Det viste seg at det var både damer og menn i klassen. Til å begynne med var dette veldig uvant for dem, men de vente seg til det etter hvert. Den kvinnelige læreren var vennlig og lo mye. Hun fikk elevene til å trives, og de ble fort trygge i klassen. Det var flere elever fra hjemlandet deres der. De var voksne som dem og hadde lite skolebakgrunn. Alle elevene strevde med å lære seg det nye språket, og det var godt å kjenne seg som en del av klassen med de samme utfordringene. Å begynne på skole som voksen føltes vanskelig, men læreren forsto dette og fikk dem til å slappe av.
Noor og Eida gikk i en innføringsklasse. Det var mye nytt å lære. Språket var en ting, og at de også kunne ytre meningene sine, var uvant. Det var mange andre elever i klassen som de fort fikk kontakt med. Noen jenter i klassen lot håret vises som det naturligste i verden. Noor og Eida var vant til å bruke hijab, og det virket som om dette også var akseptert.
Tiden gikk med til skole og sammenkomster med de andre personene fra hjemlandet som bodde i området. De snakket morsmålet sitt, spiste god mat og så på nyheter fra hjemlandet. Noen av flyktningene slet med søvnproblemer på grunn av det de hadde opplevd og bekymringer for familiemedlemmene som fremdeles var igjen hjemme.
Noor og Eida var ivrige til å lære, og de jobbet hardt på skolen. Årene gikk, og da de gikk ut av videregående, hadde de gode karakterer på vitnemålet. De kunne følge drømmen sin og søke seg inn på sykepleierstudiet.
Fatima hadde hatt praksis ved en kafé og viste så god arbeidsinnsats at eieren av kafeen tilbød henne 70 prosent jobb der. Fatima var kjempestolt, og følelsen ved å tjene egne penger ga henne stor selvtillit.
Hassan hadde også hatt arbeidspraksis, men han følte at han ikke gjorde noe nyttig i praksisen. Han følte seg i veien, og de ansatte snakket ikke så mye med ham. Han følte seg liten og ikke som den mannen han hadde vært før. Han snakket med andre menn fra hjemlandet om dette, og de følte også på det samme. Det førte til en liten skuffelse mot den norske kulturen til tross for at Norge hadde tatt imot dem på en så god måte.
I oktober 2019 var det fortsatt uro i hjemlandet. «Kan det aldri bli fred …?» sa Fatima til Hassan med smerte i stemmen. «Vi har det bra her, men tanken på alle de hjemme som lider, gjør at jeg blir urolig. Jeg slapper aldri helt av.»
«Jeg har det på samme måten», sa Hassan. «Jeg har litt dårlig samvittighet fordi vi har det så bra her i Norge, men vi må tenke på Noor og Eida og deres framtid. Om noen år er de ferdig utdannet sykepleiere og hvis det blir roligere i hjemlandet vårt, kan de kanskje reise tilbake og jobbe der. Det vil helt sikkert være behov for sykepleiere der da.»
Med tankene og håpet om å reise tilbake til hjemlandet ble det lettere for dem alle fire å slå seg mer til ro i Norge. De visste at de ville møte på tunge dager, men håpet om å se hjemlandet igjen gjorde det lettere for dem. Alle fire var evig takknemlige for å få en ny sjanse i et fredelig land, samtidig som savnet etter hjemlandet alltid ville være der. «En del av hjertet mitt vil alltid være igjen i Syria», tenkte Noor. «En dag vil jeg dra tilbake, så hjertet mitt kan bli helt igjen. En dag, men ikke nå. Nå er jeg her.»