Dysleksi og tidlig innsats
Stortingsrapporter fra 2007 av har pekt på «tidlig innsats» når det gjelder de grunnleggende ferdighetene språk, lesing, skriving og matematikk. Dysleksi er en spesifikk vanske med lesing og skriving som ikke kan forklares ut fra én faktor alene. Det er en medfødt disposisjon, uavhengig av evnenivå. Dysleksi må skilles fra lese- og/eller skrivevansker som en følge av utenforliggende forhold, som for eksempel kan være av sosial, emosjonell eller pedagogisk art.
Hvordan vansken arter seg, varierer fra person til person og endrer seg med alder og utvikling. Allerede i barnehagealder kan en registrere risikofaktorer hos noen barn. Dette er som regel forbundet med sen eller avvikende språkutvikling. Hos noen viser vanskene seg ved den første lese- og skriveopplæringen. Andre «knekker» lese-/skrivekoden, men oppnår likevel ikke funksjonelle lese- eller skriveferdigheter. Engelsk, med sin svært uregelrette skrivemåte, er som regel spesielt vanskelig for elever med dysleksi.
Det er ikke enighet om hvordan dysleksi defineres. Forskningen tyder på en arvelig komponent hos mellom 40 - 60% av de som har denne vansken. Dessuten viser studier at like mange jenter som gutter utvikler dysleksi, men at utviklingsforløpet er ulikt. Forskning viser svakere funksjoner i hjernens «lesenettverk» når det gjelder personer med dysleksi, men at disse områdene kan påvirkes positivt ved riktig trening. Det er vanlig å regne med en forekomst på 5 – 10%, noe som vil si at det i en vanlig skoleklasse sannsynligvis vil være fra 2 til 5 elever med dysleksi. Mange skoler er fokusert på problematikken slik at elever med dysleksi får god hjelp. Men både nasjonalt og internasjonalt er det reist kritikk fordi skolesystemet i varierende grad er oppmerksom på problemet.
Å stille en dysleksidiagnose krever spesiell kompetanse ut over det å registrere vansker med lesing og skriving. Det vil si at en må teste ut de bakenforliggende kognitive faktorene som er typiske kjennetegn på dysleksi. Hos personer med flerspråklig bakgrunn er det spesielt vanskelig å skille mellom hva som kan være en typisk mellomspråklig vanske og en dyslektisk vanske. Dysleksi kan ikke «behandles» vekk, siden det per definisjon er en tilstand som er livsvarig.
Tiltak må baseres på en god, faglig utredning med gode forslag til trening. Det kan være individuell undervisning, spesielt tilrettelegging ved bruk av digitale hjelpemidler, gjeldende rettigheter ved prøver og eksamen og tilpasninger i forhold til yrkesliv. Kravet til den som står for treningen bør være spesialpedagogisk kompetanse, men i realiteten er det ofte ikke slik. Vanligvis vil en se god effekt av individuell trening med en som har den riktige kompetansen. I de første skoleårene er det helt avgjørende at barnet «knekker lesekoden», dvs. ved spesifikk trening på sammenhengen mellom språklyd og bokstav, å kunne trekke bokstaver sammen til ord, og å kunne anvende dette i tilpassete tekster. Oppover i skolealder, videregående utdanning og yrkesliv bør hjelpen gradvis gå over til kompenserende strategier ved bruk av digitale hjelpemidler og studieteknikk. Videre bør gjeldende rettigheter som for eksempel lengre tid ved eksamen, høytlesing av oppgaver og bruk av stavekontroll gjøres gjeldende i den grad det er anbefalt etter testing. Dette gjelder også i høyere utdanning. Mange arbeidsplasser legger til rette for at arbeidstakere med denne typen vansker får den hjelpen de trenger.
Utviklingen i skolen har gått mot en undervisningsmodell der individuelle avvik blir møtt med «tilpasset opplæring», gjerne i klassen. Ifølge rapport fra Barneombudet 2017 er det svært store variasjoner i tilbudene som blir gitt til elever med denne typen vansker. Mange skoler gir gode tilbud, mens andre gir mangelfulle tilbud. Dysleksi Norge har i flere år arbeidet med å sertifisere skoler som «Dysleksivennlige skoler», noe som krever innsats fra skolene for å tilfredsstille de kravene som blir satt for denne sertifiseringen.
Språk og dysleksi handler om dysleksi. Den er delt inn i tre hoveddeler. Del I gir en oversikt over typisk språkutvikling, utvikling av spesifikke språkvansker og dysleksi, og over hvordan synet på disse vanskene har endret seg i pakt med ny kunnskap. Del II gir en teoretisk innføring i hvordan språkvansker og dysleksi kan forstås på bakgrunn av aktuell forskning, og i hvordan slike vansker påvirker innlæringen av basisferdighetene i skolen: lesing, skriving, regning og fremmedspråk. Del III er rettet mot praksisfeltet. Etter en drøfting av forskning på effekten av ulike treningsopplegg, beskrives metoder for utprøving, utforming av rapport og forslag til tiltak. De to siste kapitlene er viet dysleksi i et livsløpsperspektiv. Siste ord blir gitt til «Eva». Hun forteller om skolegang og studier og det å ha dysleksi, og viser at med god motivasjon og målbevissthet kan det meste mestres.