Dilemmaer knyttet til den flerkulturelle barnehagen

Etter mange års erfaring som pedagogisk leder i en flerkulturell barnehage sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

Hvordan taklet jeg utfordringene mellom majoritet og minoritet? Hva var egentlig mitt ståsted i den flerkulturelle pedagogikken? I hvor stor grad var det et fellesskap om holdningene i vår institusjon? Til dette siste spørsmålet har jeg et klart svar: Fellesskapet om holdningene var ikke stort eller bredt eller grunnleggende. Det var ikke et tema vi diskuterte på et overordnet nivå. Det ble taklet praktisk, raskt, konkret og personavhengig i en hverdag preget av høyt tempo. Som avdelingsleder i en barnehage står man kontinuerlig i en «storm» av avgjørelser.

Hva skal vi gjøre med en utfordring akkurat nå? Når skal vi gjøre hva? Hvem skal snakke med barnet? Hvem skal snakke med foreldrene? Ringe nå? Eller ta det ved henting? Hvem tar ansvar for hva? Kan det delegeres? Når skal det planlegges? Hvem skal delta? Hvor mye tid skal settes av? Og i denne stormen: Hva var det jeg sa? Hva var det jeg gjorde? Hvilke tiltak satte jeg i gang? Og ikke minst: Hvorfor gjorde jeg akkurat disse valgene?

 De «vanlige» dilemmaene

Det har vært mange dilemmaer, både store og små. Det er de «vanlige» dilemmaene jeg har beskrevet i boka «Mangfold og dilemmaer i barnehagen» med et håp om at opplevelsene og spørsmålene kan bidra til refleksjon og et tryggere ståsted for alle som arbeider og lever i en flerkulturell hverdag.

Dette siste halvåret har jeg hatt tid til å reflektere alene. Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva kunne vi gjort annerledes? På tross av en evig mangel på tid, hvordan kunne vi sammen blitt et bedre reflekterende team og dermed et bedre støttende team?

Fortell om et dilemma du har opplevd med å formidle anbefalinger om klær til noen foreldre i din barnehage. Hva gikk bra? Hva var utfordrende?

 Barnehagen som treffpunkt

Barnehage som institusjon har en særegenhet som bindeledd mellom familier og det profesjonelle utdanningssystemet. Barnehager minner om slik vi bor hjemme. Stue, kjøkken, rom for soving, rom for hygiene, hage, og leker. Barna har private plasser med sitt eget navn. Dessuten treffer vi faktisk familiene hver dag. De kommer inn til oss. Det er fysiske møter hver eneste dag. Jeg mener dette er unike treffpunkter som i altfor liten grad er utnyttet til barnets og familiens beste. Vi kunne ha knyttet familiene nærmere til oss. Vi kunne lært mye mer om barnas oppvekst og familienes ressurser og utfordringer. Og familiene kunne fått større innsikt i barnehagens indre liv. Hvordan er en hverdag i barnehagen? Hva gjør vi og hvorfor? Hvilken betydning har lek for barnets utvikling? Fysisk aktivitet? Språkstimulering? Hvordan kan det gjøres?

I en jungel av utfordringer finnes det også løsninger!

Kan dere i barnehagen legge bedre til rette for foreldremedvirkning enn dere allerede gjør? I tilfelle hvordan? Hvor bør grensene gå for foreldrenes medvirkning?