Fra kjøkkenbordsaktivisme til ammehjelp
Illustrasjon: Ellen Wilhelmsen
Før bøndene flyttet til byene og kvinnene fødte sine barn på sykehus, var det barselkjerringa på bygda som hjalp de fødende. Ammehjelpen kan sies å være gjeninnføringen av barselkjerringa - da grunnlegger Elisabet Helsing spurte seg hvorfor kvinner ikke kunne følge barnets behov, sunn fornuft, og gamle kjerringråd.
Spørsmålet hennes ga gjenklang hos andre mødre, og sammen sto de for en stille revolusjon: kvinner hjalp hverandre å amme. De lærte seg ammeteknikk og alt om morsmelkens enestående egenskaper. Sammen sloss de for kvinner og barns grunnleggende psykososiale rettigheter, og bygget den frivillige organisasjonen Ammehjelpen.
Begynnelsen
Elisabet Helsing og Eli Heiberg var unge mødre på 1960-tallet, Eli noen år eldre enn Elisabet. Som fysioterapeut holdt Eli svangerskapskurs i Harald Hårfagres gate, hvor til og med fedre hadde adgang.
Elisabet Helsing. Skjermdump fra NRK-programmet Barn og morsmelk, sendt 12. juni 1969.
Gravid med sitt første barn i 1965, deltok Elisabet på kurs i Elis regi. De to fant fort tonen. På oppfordring fra Eli skrev Elisabet om fødselen sin som fant sted på Røde Kors i Fredrik Stangsgate, en privatklinikk hvor fedre til alt overmål var velkommen på fødestuen. Dette var antakelig begynnelsen på Elisabet Helsings enorme tekstproduksjon.
Et barn til og to år senere møtte Elisabet og Eli hverandre igjen på Karl Johan den 17. mai 1967. De ble enige om at noe burde gjøres. Det var åpenbart feiltakelser ute og gikk med hensyn til ammerådgivningen i Norge. Elisabet dikterte og Eli skrev det ble raskt en brosjyre som de kalte “Hvordan du ammer ditt barn. Noen råd for den første tiden.” De henvendte seg like gjerne til den høyeste rådgivende autoritet på helse i Norge, Helsedirektoratet.
Samme høst tok den gravide assistentlegen, Gro Harlem Brundtland, dem imot på Hygienekontoret. Hun hadde akkurat kommet tilbake fra Harvard University, hvor hun hadde levert en masteroppgave om nettopp amming.
Gro tok opp kampen med sine mannlige kollegaer som tvilte på at to unge mødre kunne skrive for landets høyeste rådgivende helseautoritet. Hun overtalte byråkratene til å trykke opp 10 000 brosjyrer som ble delt ut gratis på føde- og barselavdelinger.
Dette var det første av utallige opplag de neste 44 årene. Brosjyren kom i ti reviderte utgaver, den siste i 2012, og hadde da vokst fra 15 til 40 sider. Brosjyren ble trykket i en million eksemplarer i perioden, nok til å forsyne samtlige førstegangsfødende i landet med ett eksemplar hver. Det var mer enn Eli og Elisabet noen gang hadde kunnet forestille seg.
Ammeslabberas på Hammersborg
Norges nest største ukeblad Alle Kvinner, fattet interesse for brosjyren og ba Elisabet om et intervju. Elisabet ønsket kontakt med andre som skulle være interessert i å starte en hjelpeforening i Norge. En av de mange som meldte seg var Anna Strand.
Det var antakelig redaktør Brita Ruud som tok intervjuet og satte adressen til Elisabet inn i oppslaget, som kom ut i august 1968. Det resulterte i en flom av post hjem til Elisabet i Thor Olsens gate 10. Det kom brev fra fortvilte mødre over hele landet som endelig så muligheten for å få hjelp med sine ammeproblemer. For å bøte på behovet for ammeveiledning begynte Elisabet å skrive Boken om amming (1970) som ble en bestselger. De fleste som fødte på 70-tallet leste den.
Ammepionerer
Anna Marie Frost er fotografert av Helene Bratlie Opstad, resten er fotografert av Odd Geir Sæther.
Idérik som hun var, kom Elisabet også på det hun kalte «ammeslabberas». Det var møter for mødre med interesse for amming. Alle med baby i magen eller i vogn, ble invitert på ammeslabberas, først på kjøkkenet hos Elisabet hvor hennes mor serverte ferske boller.
13 mødre samlet seg hos Elisabet på Hammersborg en novemberkveld i 1968[1]. De bestemte seg for å grunnlegge «Diegivende mødres hjelpeforening» og kalte hverandre hjelpemødre. Det tok ikke lang tid før det noe omstendelige navnet ble byttet ut med Ammehjelpen – hvor mødrene ble ammehjelpere.
I årene 1969-1971 ble det avholdt 24 ammeslabberas hvor ammehjelpere utvekslet gode og dårlige ammeerfaringer. De var glødende opptatt av hvordan de kunne hjelpe andre mødre å komme i gang med ammingen. Dårlige erfaringer skapte gode hjelpere, mente Elisabet, og fikk desto flere mødre med seg.
Medlemsblad i Mærradalen
Det var mange unge kvinner den gang som forsøkte å amme, men følte at de feilet. Elisabet hadde lest en artikkel i Aftenpostens aftennummer av Eva Fosse, hvor Eva tematiserte en leges manglende tillit til hennes melkeproduksjon, erfart under en spedbarnskontroll. Elisabet tok kontakt med Eva og de møttes og var enige om behovet for et kontaktorgan for ammehjelperne. Eva, som da tok et NKS-kurs i journalistikk, fikk ansvar for trykksaken.
Ammenytt nr. 3, 1974. Tegning av Sidsel Pape.
På brinken av Mærradalen i en høyblokk i Silurveien i et hjørne av et soverom, startet produksjonen. Eva skrev på en manuell reiseskrivemaskin på stensiler som ga svært dårlig gjengivelse. Medlemsbladet ble til dels uleselig, men det stoppet ikke ammehjelperne.
Trykksaken med dårlig trykk fra 1970 var starten på det som senere skulle bli Ammenytt. Det ble utgitt 140 utgaver før medlemsbladet gikk inn i 2006 og nettutgaven tok over. Alle Ammenytt er nå oppbevart og digitalisert i Nasjonalbiblioteket.
Runder på Vor Frues Hospital
Like borti gaten for Elisabet lå Vor Frues Hospital, en privat fødeklinikk i Ullevålsveien 2. Med brosjyren Hvordan du ammer ditt barn i hånd kom ammehjelperne i posisjon til å gå runder der to ganger i uken, og hvisket mødrene et og annet i øret om amming.
Da sykehusene fikk ansvar for fødende kvinner, trodde leger at ammingen ville gå av seg selv, noe som viste seg å være feil. Det var slående hvordan det var de samme problemene som gikk igjen og hvor lite som skulle til for å hjelpe mødrene ut av uføret, skriver Elisabet i sin personlige krønike. Mødrene trengte mest oppmuntring og støtte til å følge sin sunne fornuft, og overse råd konstruert av opprådde, mannlige leger.
Kronprinsesse på Rikshospitalet
Rundene på Vor Frue tok en brå slutt da avdelingsgynekologens svigerdatter fikk barn, og medfølgende ammeproblemer. Hun henvendte seg til Ammehjelpen for å få hjelp. De ga sine råd, men dessverre sto de i total motsetning til dem hun hadde fått fra svigerfar, gynekologen. Svigerdatteren fulgte Ammehjelpens råd og lyktes med ammingen, men ammehjelperne fikk høflig beskjed om at man ikke hadde bruk for deres tjenester mer.
Noen år senere tok ammehjelperen Anna Marie Frost seg inn på Rikshospitalets kvinneklinikk i Stensberggaten som behandlet kongelige pasienter. Hensikten var å donere den ferske Boken om Amming til den nybakte moren; Kronprinsesse Sonja. Den gode ammehjelper sa til mannen i vaktbua at hun skulle til spedbarnskontroll på helsestasjonen. Han smilte og nikket og hilste til lua. Hun tok raskt en annen retning, mot fødeavdelingen, og leverte boka i resepsjonen. Ammehjelperen fikk et pent takkekort fra slottet.
I en samtale med Gro Nylander 35 år senere, fortalte Kong Harald at han var glad for at alle hans etterkommere var blitt ammet, «både vel og lenge!»
Vekkelse på Fredrikke
Elisabet flyttet til Lybekkveien i 1970. I parken møtte hun sine naboer, medmødre med småbarn, blant andre Sidsel Bjelland og Anne Svendsen. Det var lett å bli kjent i sandkassa på Holmen. Om sommeren var det et yrende liv. Badebaljer av sink ble trukket fram fra kjeller og loft og maten ble inntatt på plenen i parken. Samtalen dreide seg mye barn, og amming – et veldig aktuelt tema mødrene imellom.
Det var flower power og de fleste hadde kastet BH-en. Flere brukte den legendariske «ammedressen» av frotté som hadde glidelås hele veien foran.
På badetur ved Bogstadvannet begynte en baby å gråte mens moren tok en dukkert. Da dro nabokona fram puppen og løste problemet. – Slik gjorde de jo i gamledager, tenkte mødrene. Det var til og med en som torde å amme på T-banen, til tross for at hun kunne blitt anholdt for blotting.
Også feministiske tanker blomstret. Mange av ammehjelperne hadde valgt utdannelse som fint kunne kombineres med å være husmor. De diskuterte hvordan de kunne utfordre rollen de var gitt som husmødre, mens utdannelse var mest til for å falle tilbake på.
I 1969 begynte Elisabet på ernæringsstudier på Blindern. Året etter fikk hun se et oppslag om at Joe Freeman skulle holde et foredrag om Myten om Kvinnen (1963). Boka av Betty Friedan var nylig oversatt til norsk.
Illustrasjon: Ellen Wilhelmsen
Fem-seks hjelpemødre og mange andre kvinner møtte opp på Fredrikke kafe i 1970 hvor foredraget fant sted. Det ble det reneste vekkelsesmøte. De oppmøtte delte seg inn i mindre grupper, blant andre BB-gruppa, som sto for Blid og Beinhard.
Dette var oppstarten til nyfeminismen i Norge. Elisabet Helsing var ikke bare den drivende kraft og inspirator for Ammehjelpen, men også for Nyfeministene.
Stuende fullt i sentrum
Da Elisabet begynte å arbeide utenlands i 1973, leverte hun fra seg alle Ammehjelpens usorterte papirer til Kari Paalgard Pape. Både Kari og Elisabet bodde da i Gimle terrasse, en bygård for embetsfolk rundt Frogner kirke. Elisabet kom slepende med store poser fra oppgang nummer ti til oppgang nummer tre.
Mengden med papir vokste i takt med oppgavene for den nye lederen, Kari. Hennes soverom fyltes fort av esker med trykksaker, medlemsblad og brosjyrer som ammehjelperne hadde skrevet. Spisebordet fløt over av Ammehjelpens papirer som måtte skuffe unna for å få plass til å spise.
Fram til 1977 bodde Karis familie på «Ammehjelpens kontor» inntil organisasjonen fikk penger til lokaler i Holtegata 22. I tillegg fikk de råd til egen sekretær, Anne-Karin Paulsen, rekruttert blant ammehjelperne. Det ordentlige kontoret lå i kjelleren med vinduer ut mot hagen i en flott gammel murgård rett ved Uranienborg kirke. Gardinene ble sydd i lappeteknikk av ammehjelpernes stoffrester. Et fellesrom ga mulighet for større møter og seminarer, som det var mange av.
Illustrasjon: Ellen Wilhelmsen
Våren 1981 ble Holtegaten for dyrt for Ammehjelpen og de flyttet inn i Eli Heibergs tidligere kontor i St. Olavsgate 5. Det var knøttlite, møblene var for store og det var knapt plass til trykksakene som ble produsert på løpende bånd.
Anne-Karin forteller at kontoret befant seg i en dårlig isolert, gammel bygård hvor det ikke var mulig å få opp varmen. Strømnettet var gammeldags og ble fort overbelastet. Om vinteren måtte hun stille på jobb i fire tykke gensere og to par ullsokker. Det var så kaldt at kulepennene ikke virket. For å ta kopier måtte hun gå ut av bygningen.
Høsten 1983 ble det holdt kronerulling for å skaffe kopimaskin som ble innkjøpt høsten etter. Det gjorde arbeidet betydelig lettere. Tre år senere fikk Ammehjelpen til og med lås på kontordøren. Dette ble feiret med innkjøp av skikkelig arkivskap og ny kontorstol – etter at sekretæren hadde slitt med en stol med brukket rygg i flere år.
Oslo Vest ledet an
Men selv om kulepenner frøs og kontorstoler brakk, så står Ammehjelpen sterkt den dag i dag. Etter det som har vært kalt «Norges lengste dugnad», fant Ammehjelpen samtidig sin organisasjonsform som et nettverk av frivillige mødre.
Sekretariat flyttet ut av Oslo i 1987, etter 20 år under etablering på flere ulike adresser på Oslo Vest. Siden det har Ammehjelpen holdt til hjemme hos de respektive daglige lederne i Bergen, Trysil – og fram til nå – på Biri.
Flere av ammepionerene har reflektert over at de radikale ammehjelperne og nyfeministene rekruttert fra Ammehjelpen, hovedsakelig holdt til på Vestkanten. De første ammehjelperen ble rekruttert fra flere samfunnslag, men uten deres private penger hadde det aldri gått å bygge Ammehjelpen. Forsørgede småbarnsmødre, som det var mange av på 70-tallet, hadde tiden som skulle til for å utføre frivillig arbeid for Ammehjelpen. De hadde dessuten mulighet til å ta utdannelse som senere ga ammehjelpere strategiske posisjoner, særlig i helsevesenet.
Ammehjelpen i dag
I dag har Ammehjelpen stor aktivitet på Facebook i en gruppe med til enhver tid rundt 40 000 medlemmer. Gruppa er et lavterskeltilbud og åpen døgnet rundt, noe som er viktig for nye mødre.
I boka Ammerevolusjonen (2022) utgitt ved Fagbokforlaget, forteller ammepionerer om hvordan de arbeidet og hva de utrettet årene 1968 – 1975, samt med noen nedslag fram til 2018.
“Det er nok ikke alle organisasjoner som er så heldige å ha en pensumbok som kan vise hvordan man kan arbeide”
[1] De 13 kvinnene var Anne-Marie (Mie) Haarr, Elisabeth (Lisa) Haarr, Brit Uppman Vogelsang, Eva Fosse, Anna Strand, Anne-Elisabeth Stray-Pedersen, Eli Heiberg, Wenche Kverneland, Ingrid Yrrwin, Brit Bjertnæs, Anne Lise Lyngseth, Astrid Børresen og Kirsten Omland. De siste seks har vi ikke klart å finne tilbake til da navnene kan ha blitt endret.
Kilder:
Denne teksten er skrevet på bakgrunn av historier fortalt av ammepionerer - avbildet lenger oppe i teksten - hovedsakelig hentet fra den faste månedlige spalten: Ammehjelpen.no/laktosaur, herunder Elisabet Helsings personlige krønike, samt tekster også publisert i Ammenytt nr. 3 1993 årgang 24.
Artikkelen er tidligere utgitt i tidsskriftet St. Hallvard 2/2022, 100. årgang