– Det praktiske arbeidet i barnehagen er sentrum for utvikling

 
Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

 

De aller fleste barn har i dag en barnehageplass. Barnehageutbyggingen er en konsekvens av at flere kvinner studerer og arbeider utenfor hjemmet, ikke opprinnelig for å la barnehagebarn dra nytte av barnehagens pedagogikk. Dette er en utvikling som skjer verden over, på tilsvarende måte som i Norge.

På 2000-tallet ble de politiske partiene i Norge enige om å bygge barnehager for alle barn. I dag er det ofte et fokus på skoleforberedelser, ikke på barnas tidlige danning i barnehagen. I de senere årene er barnehagens tradisjonelle pedagogikk mange steder erstattet med nye pedagogiske programmer. Dette viser mangel på kunnskap om at den tradisjonelle barnehagepedagogikken har gitt og gir fortsatt gode resultater i norske barnehager.

Barnehagen er utviklet utenfor stat og kirke. Den har sin egen pedagogiske tradisjon med røtter i den tyske pedagogen Friedrich Fröbels barnehage, og ble organisert av den borgerlige kvinnebevegelse i mange land. I Norge kom lov, forskrift og rammeplan først i senere del av 1900-tallet. Da barnehagen gikk fra å være en sosial bevegelse for noen få barn, til en kommunal tjeneste med statlig styring for alle som kunne betale, mistet barnehagelærerne mye av sin direkte innflytelse over pedagogikk og barnehagelærerutdanning.

Statlige reformer, finansiering av private barnehager og test og kartlegging er tre former for ytre styring som ble innført fra 1990-tallet. Barnehagen ble trinnvis en del av det statlige utdanningssystem.

  • Seksårsreformen i 1997 ble en stor forandring for seksåringene, men ikke for skolen. I realiteten ble ingen ny pedagogikk utarbeidet for å introdusere barnehagebarna for skolen. Ett- og toåringene fikk, gjennom barnehageforliket i 2005, rett til plass i barnehagen, uten at dette medførte innføring av en ny pedagogikk for de yngste.

  • Gratis kjernetid for barn som har foreldre med lav inntekt, åpnet barnehagen for barn som ikke tidligere hadde hatt mulighet for å være I barnehagen.

  • Privatisering av barnehager er en global trend, som vi også ser i Norge, der diskusjonen blant annet handler om hvor mye barnehagenes eiere skal få i erstatning fra hver kommune og om eiendommene fritt skal kunne omsettes. I Nederland kan vi se at privatisering ikke kan løse kvalitetsproblemer, det trengs statlige innsatser.

  • Test og kartlegginger er ofte i bruk for styring av barnehager i USA, der det ikke finnes en nasjonal lov og rammeplan. Hvilken rolle får barnehagens personale i fremtiden dersom barnehagen blir styrt av kartlegginger?

Ytre styring må balanseres av en interesse for det praktiske arbeidet i hver barnegruppe. Et første trinn er å studere de ulike styringsdokumenter som er virksomme, ved siden av rammeplanen. Rammeplanen må også tilpasses den lokale virksomheten i hver barnehage. Enda et aspekt er barnehagens egen tradisjonelle pedagogikk, som ikke er godt dokumentert. Det er viktig ikke kun å se barnehagen som en hverdagslig institusjon. Bak det som kan ses på overflaten finner vi en pedagogikk som ikke er som skolens. Barnehagen har andre fag, en annen organisering av dagens arbeid og vil til forskjell fra skolen integrere omsorg og pedagogikk.

En helt annen vei enn ytre styring er mulig. Med hjelp fra den amerikanske pedagogikkforskeren Joseph Schwab, kan vi ta utgangspunkt i de praktiske problemer som barn, personale og foreldre møter i en barnehage, for siden sammen å søke etter løsninger.

Kort sagt, når barnehagen er fullt utbygget står barnehagens pedagogikk i fare for å bli glemt. Ytre styring med ulike teknikker må møtes gjennom at barnehagens personale bidrar til utviklingen av sin pedagogiske tradisjon i samarbeid med barnehagelærerutdanningen. Da er det nødvendig å starte i det praktiske arbeidet i hver barnegruppe, dokumentere og diskutere, alt med barnehagens egen didaktikk og barnas danning i sentrum.


Jan-Erik Johansson var professor i barnehagepedagogikk på Høgskolen i Oslo 1998—2016 og er professor emeritus på OsloMet. Han er aktuell med boken Barnehagens opprinnelse, styring og praksis,  en introduksjon til barnehagepedagogikkens kraftfelt.