Nasjonalgalleriets fremtid
Skulpturmuseet (Nasjonalgalleriet) i 1882, ett år etter ferdigstillelsen av første byggetrinn. Foto: Severin Worm-Pedersen. Norsk Teknisk Museum.
Nasjonalgalleriet av Audun Eckhoff
Av: Audun Eckhoff, direktør ved Nasjonalmuseet 2009–2017
Søndag 13. januar stengte Nasjonalgalleriet. Kunsten pakkes ned for å bli vist i det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen når dette etter planen åpner sommeren 2020. Men Nasjonalgalleriet forsvinner ikke som kunstmuseum.
Lenge var det uvisst hva bygningen skulle brukes til, men regjeringen bestemte i fjor at Nasjonalgalleriet også i fremtiden skal være del av Nasjonalmuseet og brukes til kunst.
Nasjonalgalleriet har vært Norges viktigste kunstmuseum siden det åpnet i 1881, for 138 år siden. Det blir en meningstung pause i visningen av Norges viktigste kunstskatter i de to årene som går til det nye Nasjonalmuseet åpner. Dette gir en historisk anledning til å reflektere over hvilken betydning Nasjonalgalleriet har hatt for Norge, og hva det kan bli i fremtiden.
Boken Nasjonalgalleriet gir glimt fra den spennende historien om landets første og viktigste kunstinstitusjon fra dens spede start på 1800-tallet og frem til utviklingen av det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.
Foto: Severin Worm-Pedersen. Norsk Teknisk Museum.
Visste du at Nasjonalgalleriet først åpnet som en liten, kvadratisk bygning beregnet på skulptur? Eller at Nasjonalgalleriet som institusjon kan føres helt tilbake til 1836, da Stortinget vedtok at Norge skulle bygge en kunstsamling og bevilge 1000 spesidaler årlig til å kjøpe kunst for?
Det var slett ingen selvfølge at Stortinget skulle vedta og bekoste offentlig innkjøp av kunst i første halvdel av 1800-tallet. Etter adskillelsen fra Danmark var Norge en lutfattig nasjon som måtte være ytterst forsiktig med statlig pengebruk. Teater og musikk ble bare dyrket i private miljøer og fikk statlig støtte langt senere.
Kunstsamling – grunnleggende byggesten i nasjonsskapningen
Hvorfor prioriterte staten så tidlig en kunstsamling? Det var fordi de norske myndighetene så på kunsten som en grunnleggende byggesten i utviklingen av en fullverdig nasjon, og fordi man ville utvikle «folkets dannelse». Etableringen av et kunstmuseum, og forhåpentlig også etter hvert en staselig bygning som kunne vise frem kunsten, skulle bringe Norge på linje med våre naboland og de store europeiske kulturnasjonene, som var i full gang med å bygge monumenter over kunsten: Altes Museum i Berlin (1830), Alte Pinakothek i München (1836), British Museum (1823–1852) og Nationalmuseum i Stockholm (1866).
Samlingene var grunnlagt langt tidligere, som oftest på basis av kongelige og fyrstelige samlinger. Norge hadde ingen slike og måtte begynne fra bunnen.
Nattåpent i Nasjonalgalleriet. Folk står i kø for å se jubileumsutstillingen Munch150 i 2013. Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet.
Selv om kunstinnkjøpene kom i gang, var det verre med visningssteder. De første tiårene leide galleriet rom i leiligheter rundt i Christiania som ofte var ganske kummerlige. I annonser i Morgenbladet ble folk bedt om å ikke «ta med hunde», og med jevne mellomrom ble galleriet stengt for å flytte bildene til nye lokaler. En tid i 1840-årene fikk galleriet låne rom på det uferdige Slottet, men måtte flytte ut igjen da det sto ferdig i 1848.
Det tok over førti år fra Nasjonalgalleriet åpnet som lite skulpturmuseum med malerier i annen etasje, til bygningen ble ferdig slik den står i dag. Men allerede da, i 1924, var bygningen for liten. Talløse planer om påbygg og nybygg ble utviklet og forkastet utover 1900-tallet.
Hva skal bygningen nå brukes til?
Mange lurer på hvilken kunst bygningen skal brukes til i fremtiden. Foreløpig engasjerer Sparebankstiftelsen DNB seg fortjenstfullt i å utrede muligheter for kjelleren og tredje etasje, sammen med Nasjonalmuseet. Men hva skal vises i bygningens monumentale første og annen etasje i fremtiden?
Mulighetene er mange. I forbindelse med en Statsbygg-utredning lanserte jeg i min tid som direktør flere forslag. Mens det nye museet på Vestbanen skal gi en bred, historisk oversikt, kan Nasjonalgalleriet brukes til fordypninger i samlingene. Det kan være dypdykk i enkelte perioder, en fremstilling av skulpturens historie eller fordypninger i enkeltstående betydelige kunstnerskap.
Nasjonalgalleriet som arena for utvalgte kunstnerskap. Malerier av Leonard Rickhard. Illustrasjon: Giuccardini & Magni, Concept Design 2017.
Én ting er sikkert: Nasjonalmuseet har kunst nok. Mens man tidligere kunne vise rundt 5 prosent av samlingen, kan man med det nye museet vise 10 prosent. Det skulle derfor være en takknemling oppgave å planlegge et nytt kunstnerisk innhold til Nasjonalgalleriet rundt 100 år etter at bygningen sto ferdig, og nesten 190 år etter at Stortinget vedtok at Norge skulle bygge en statlig kunstsamling.
Audun Eckhoff var direktør ved Nasjonalmuseet fra 2009 til 2017. Han er en av bidragsyterne til boken Nasjonalgalleriet. Les mer om boken her.