Rettferdighet og ulikhet i Norge — Fagbokforlagets nettmagasin

Av: Jørgen Pedersen

Rettferdighet er et grunnleggende ideal, og vanligvis tenker vi på fordelingen av materielle goder når vi er opptatt av rettferdighet. Fordelingen av de materielle godene har konsekvenser for enkeltmenneskers liv, og skattesystemet er blant de sentrale institusjonene i samfunnet som påvirker fordelingen av goder. Oppfatningen vår av likhet og ulikhet ligger til grunn for hva vi tenker om rettferdighet. Oppfatter vi ulikheten som stor og foruroligende, vil vi gjerne være mer tilbøyelige til å stemme på partier som går inn for skatteskjerpelser. Oppfatter vi ulikhetene som akseptable, vil vi gjerne stemme mot slike skjerpelser. Det er derfor viktig hva slags bilde vi har av ulikhet i Norge.

I boken Rettferdig fordeling og rettferdig skatt argumenterer jeg for at den norske debatten om ulikhet lider av en komparativ og inntektsfokusert slagside. Debatten har en komparativ slagside fordi for mye av diskusjonen om ulikhet i Norge har handlet om hvor stor ulikhet vi har i Norge sammenlignet med andre land. Debatten lider også av en inntektsfokusert slagside fordi for mye av diskusjonen har handlet om ulikhet i inntekt og har oversett den vel så viktige debatten om ulikhet i formue.

To ulike slagsider i debatten

La oss se på den komparative slagsiden først. Går vi komparativt til verks, risikerer vi at ulikheten øker i alle land samtidig som vi selvtilfreds antar at det ikke er gode grunner til å bekjempe ulikhet i Norge fordi vi er blant de landene som har minst ulikhet. Faktisk er det akkurat dette som har skjedd. Ulikhetene i Norge har økt over tid, men samtidig trekker mange viktige aktører frem det komparative perspektivet og fremhever at vi er likere enn andre.

Norsk ulikhetsdebatt lider også av en inntektsfokusert slagside. Når vi diskuterer ulikhet i Norge, har vi hatt en tendens til primært å legge vekt på ulikheter i inntekt. Kristin Clemet i Civita er blant dem som oftest fremhever at Norge er likest i verden. Hun skriver for eksempel at «ingen andre land i Europa hadde lavere ulikhet enn Norge i 2013, og det betyr antagelig at vi også hadde verdens laveste ulikhet». Partiet Rødt blander også inntektsulikhet med ulikhet som sådan når de fremhever at «under denne regjeringen har ulikheten vokst hvert eneste år».

Forenklede versjoner av virkeligheten

Både Clemet og Rødt gir forenklede versjoner av virkeligheten. Ulikhet er ikke et enkelt eller endimensjonalt begrep. Det er komplekst og flerdimensjonalt. Det finnes forskjellige mål på og forskjellige former for ulikhet, og det er ikke slik at én enkelt form eller ett enkelt mål rommer den egentlige ulikheten i samfunnet. Noen studier av ulikhet legger for eksempel vekt på hvor mye av den samlede inntekten som går til de ti prosentene av befolkningen som tjener mest. Andre studier bruker Gini-koeffisienten. Dette målet gir oss et tall mellom 0 og 1, og jo nærmere 0 dette tallet er, desto lavere ulikhet har landet. Hvilket mål på ulikhet man velger, har betydning for hvilken konklusjon man ender opp med, og det er derfor nødvendig å være forsiktig og nyansert når man snakker om ulikhet.

Man bruker altså forskjellige mål på ulikhet. I tillegg må man også være opptatt av forskjellige former for ulikhet. I den økonomiske litteraturen skiller man gjerne mellom ulikhet i inntekt og ulikhet i formue. Det er avgjørende å ikke blande disse fordi ulikheten i Norge er svært forskjellig avhengig av om vi ser på inntekt eller formue.

La meg illustrere med ferske tall fra World Economic Forum. Her bruker man Gini-koeffisienten både for ulikheter i inntekt og ulikheter i formue. Tallene viser at Norge har en inntekts-Gini på 0,24, og det er bare Island som har lavere ulikhet enn Norge ifølge dette målet og når det gjelder denne formen for ulikhet. Her bekreftes altså fortellingen om lav ulikhet i Norge. Når det gjelder ulikhet i formue, har Norge en Gini på 0,8, som er svært høyt også i et komparativt perspektiv. Når det gjelder denne formen for ulikhet har vi høyere ulikhet enn Storbritannia og Tyskland, og det er det få som er klar over.

Er Norge det landet i verden som er likest?
Hvordan bør vi tilnærme oss ulikhet dersom jeg har rett i at de to slagsidene gir en god beskrivelse av forståelsen av ulikhet i Norge? For det første bør vi kvitte oss med det endimensjonale bilde av ulikhet og slutte å gjenta påstanden om at Norge er det landet i verden som er likest. Det er ikke sant og ikke noe som bør prege nordmenns selvforståelse.

For det andre bør vi supplere det komparative med diskusjoner av ulikhet som tar utgangspunkt i hva et rettferdig samfunn er. Vi må flytte oppmerksomheten fra hvordan vår ulikhet er sammenlignet med andre land, til hvordan den ulikheten vi har, er, målt mot hvordan vi ønsker at samfunnet skal være. Et mål med boken min er derfor å åpne opp for en slik tilnærming ved å presentere et sett av teorier som alle gir forskjellig utgangspunkt for å bestemme hvilket nivå av ulikhet og hvilke typer ulikhet som er problematisk.

Vi må ikke la en forenklet forståelse av ulikhet ødelegge den politiske debatten om rettferdig fordeling og rettferdig skatt. Til det er temaet av for stor betydning.

Om forfatteren:
Jørgen Pedersen er postdoktor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen. Han har tidligere redigert bøkene Moderne politisk teori og Politisk filosofi. Fra Platon til Hannah Arendt.