Hvem er det hallikparagrafen skal beskytte?
Fotograf: Photographee.eu
av: Vilde Hallgren Bodal
Denne kronikken ble første gang publisert i Bergens Tidende 24. oktober 2017.
I boken Å fremme andres prostitusjon – Straffeloven § 315 utfordrer jurist og forfatter Vilde Hallgren Bodal hallikparagrafen. I denne kronikken reiser hun flere problemstillinger boken berører.
HBO-serien The Deuce, som tar for seg porno- og prostitusjonsmiljøet på 70-tallets Manhattan, omhandler bartendere, gangstere, prostituerte og halliker som dominerte Times Square på denne tiden. Hallikene i serien har to-tre prostituerte i stallen som de den ene dagen lover å slå seg ned sammen med når kvinnene bare har tjent nok penger, og den andre dagen skjærer i med kniv når kvinnene protesterer mot å stå på gaten i øsende regnvær. Dette er portrettet av den klassiske halliken, en kynisk bakmann som lurer og tvinger sårbare unge kvinner til å selge kroppen sin.
Forfatter: Vilde Hallgren Bodal
I tiden frem mot 1. verdenskrig var prostitusjonslovgivningen i Norge blant annet begrunnet med at man ville ”holde de offentlige Fruentimmers Frækhed itømme”. Prostitusjonen var en trussel mot samfunnsmoralen. Utover 1900-tallet kom dette formålet mer i bakgrunnen, og man ble i stedet opptatt av å hvordan mishandling og økonomisk utnyttelse gikk utover de prostituerte. Hallikparagrafen, slik den lød frem mot 2000-tallet, gjorde det derfor straffbart å forlede til og utnytte andres prostitusjon, og hadde som formål å forhindre nettopp relasjonen hallik/sårbar prostituert av den typen som portretteres i The Deuce.
På slutten av 1900-tallet ble menneskehandel, altså slaverilignende virksomhet, et stadig synligere problem i prostitusjonen. Menneskehandelbestemmelsen, som forbyr å ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinge, utnytte, eller forlede noen til prostitusjon, ble innført i 2003 for å motvirke dette. Lovgiver mente at det ville være for vanskelig å skille mellom hallikvirksomhet og menneskehandel dersom man lot utnyttelse og forledelse bli stående som vilkår også i hallikparagrafen. Derfor fjernet man dem fra sistnevnte, og hallikvirksomhet defineres i dagens straffelovgivning som å fremme, altså å bidra til, andres prostitusjon, eller å leie ut lokaler man forstår at skal brukes til prostitusjon.
Denne vidtrekkende definisjonen kan ved første øyekast virke som en god løsning – all utnyttelsen vi presenteres for i skildringer som The Deuce er forbudt: Tvangen kvinnene sendes ut på gaten under, det åpenbart løgnaktige løftet om at ”det én dag bare skal være oss to”, den økonomiske utnyttelsen av sexsalget. Problemet er at også en rekke handlinger som ikke har preg av utnyttelse faller inn under hallikparagrafens ordlyd.
Å kjøre et prostituert familiemedlem på jobb er straffbar hallikvirksomhet, selv om sjåføren bare gjør det for å få den felles hverdagen til å gå opp. Å vente i naborommet for å kunne gripe inn dersom ens prostituerte venn blir utsatt for overgrep er straffbar hallikvirksomhet, selv om den eneste begrunnelsen er ønsket om å beskytte. I Sverige, som har en enda strengere prostitusjonslovgivning enn oss, oppga hele 68 prosent av de spurte i en undersøkelse blant prostituerte i 2014 at de aldri hadde mottatt kondomer fra offentlige myndigheter. Nulltolerensetilnærmingen gjør at selv myndighetene er redde for å rammes av hallikforbudet, og derfor lar de være å ta grep for å forhindre spredning av seksuelt overførbare sykdommer.
En særlig problematisk side ved hallikparagrafen er utleieforbudet. Å leie ut rom i leiligheten sin til andre prostituerte, slik at man kan drive sammen og dermed beskytte hverandre mot voldelige kunder, er for eksempel straffbart. I 2013 ble en kvinne i et slikt tilfelle dømt for hallikvirksomhet i Borgarting lagmannsrett, til tross for at retten la til grunn at hennes viktigste motiv for å ta inn de andre i leiligheten ”var å oppnå sikkerhet”.
Hallikparagrafen var bakgrunnen for en politiaksjon som pågikk i Oslo fra 2007 til 2011 som treffende ble kalt ”Operasjon husløs”. Når sexsalg ble avdekket i et utleielokale eller på et hotell opprettet politiet undersøkelsessak og opplyste eierne om at det foregikk prostitusjon på eiendommen, og at dersom tiltak ikke ble foretatt ville det opprettes halliksak. Konsekvensen var at de prostituerte ble kastet ut av boligene sine. Ifølge ProSentret opplever prostituerte fortsatt å bli kastet ut når utleieren blir gjort oppmerksom på prostitusjonen og straffetrusselen i hallikparagrafen. Amnesty rapporterer om gateprostituerte som jevnlig blir stoppet av politiet og bedt om å oppgi bostedsadresse, noe som ofte fører til utkastelse.
Da den nye straffeloven ble forberedt, ble det i forarbeidene pekt på at moralske forestillinger i liten grad burde ha noe å si for hva som skulle være straffbart. ”Skadefølgeprinsippet” skulle være veiledende for slike vurderinger: Bare skadelige handlinger skal medføre straffansvar. Likevel er det altså ikke utnyttelse som er vilkåret for straffbar hallikvirksomhet. Det er nok å bidra, på nærmest en hvilken som helst måte, til andres prostitusjon, for å rammes av en bestemmelse med en strafferamme på fengsel i opptil seks år. Kan det tenkes at vi igjen er mer opptatt av å beskytte samfunnsmoralen enn av å beskytte de som faktisk utøver prostitusjon?
Når ”utnytter” ikke er et vilkår i hallikparagrafen, er det vanskelig å tro at å forhindre utnyttelse er det reelle formålet med bestemmelsen. Ribbet for elementer som peker mot kynisk bruk av andre menneskers kropper, fremstår hallikparagrafen bare som nok et uttrykk for moralsk fordømmelse av sexsalg. Hallikparagrafen, slik den lyder i dag, er i beste fall tvilsom i relasjon til skadefølgeprinsippet, den er i strid med lovgivers forutsetning om at moralske synspunkter ikke skal få utslag i strafferettslige regler, og den praktiseres på en måte som er til skade for dem den angivelig er satt til å beskytte. Et minstekrav til straffbar hallikvirksomhet bør være at bidraget skjer i vinnings hensikt, og helst er det utelukkende utnyttelsestilfellene som bør være straffbare. Det er halliker av The Deuce-typen prostituerte trenger å verges mot, ikke nærstående som forsøker å bøte på den manglende beskyttelsen dagens prostitusjonslovgivning representerer.