Undersøkende pedagogikk og atelierkultur i Reggio Emilia

Barn leker i fontenen utenfor teateret i Reggio Emilia. Foto: Kari Carlsen

Kari Carlsen har fått innblikk i det pedagogiske nybrottsarbeidet i Reggio Emilia på nært hold. I sitt virke som lærer, formidler og forsker har hun som målsetting å få frem Reggio Emilia sin egen stemme. I sin nye bok går hun direkte til kildematerialet, og gir oss ny, spennende innsikt i pedagogisk praksis og filosofi i barnehagene i Reggio Emilia, Italia.

I 1981 ble jeg som ung lærer presentert for en lysbildeserie med tittelen Ett barn har hundra språk. Barnebildene jeg så fra Reggio Emilia var saftige, fargerike, overraskende detaljerte og rike på innhold. Femåringene tegnet mennesker i profil, noe etablert kunnskap den gang sa at barn først gjør ved ti-elleveårs alder. Samtidig hadde de ikke noe av det akademisk voksenkunst-aktige man ofte kan se når barn lager bilder med sterk voksenstyring. Det var den finsk-svenske bildepedagogen Karin Wallin som sammen med Anna Barsotti formidlet inntrykk fra sin studietur til Reggio Emilia. Jeg ble nysgjerrig på hvilket pedagogisk arbeid som lå bak disse barnebildene. Noe helt særlig måtte det være. Jeg skaffet meg boka Ett barn har hundra språk (Wallin, Mæchel, Barsotti, 1981), og kort etter også videofilmen Ett barn har hundra språk av Carlo Barsotti (1981). Her fant jeg noen svar, og ikke minst næring til å undersøke fenomenet nærmere.

Foto: Fie von Krogh

Hver gang jeg kommer til barnehagene i Reggio Emilia, oppdager jeg noe nytt. Jeg møter en pedagogisk praksis i kontinuerlig og oppfinnsom endring. Det samme pedagogiske og filosofiske fundamentet er aktivt til stede i arbeidet, men finner stadig nye former i et samfunn i rask endring.

Barns muligheter til å uttrykke seg i ulike materialer og medier blir stadig flere – hvis de får tid og rom til det. Det samme gjelder dokumentasjons- og formidlingsformene som gir innblikk i hvordan arbeidet i barnehagene foregår. Den innsikten jeg har fått gjennom direkte kontakt med den kommunale barnehageorganisasjonen i Reggio Emilia, barnehageansatte og barn i virksomhet ønsker jeg å bringe videre i boka Reggio Emilia – atelierkultur og utforskende pedagogikk. Interessen for de pedagogiske erfaringene i Reggio Emilia deler jeg med mange, og mitt bidrag gir forhåpentligvis ny og fordypet kunnskap til interesserte.

Foto: Mona Nicolaysen

Reggio Emilias pedagogiske filosofi og praksis karakteriseres av to grunnleggende forutsetninger: Den ene er knyttet til kunnskapssynet i de kommunale barnehagene i byen Reggio Emilia i Italia, og har som fundament at mennesker ikke kan utvikles og utdannes alene. Vi er prisgitt de omgivelsen og de medmenneskene som omgir oss, og vi lærer i et fellesskap – i et kollektiv. Dette synet på læring deler Reggio Emilia-pedagogene med mange andre.

Den andre forutsetningen som Reggio Emilias barnehager ikke deler med like mange, er utviklingen av atelierkulturen og det de kaller de hundre språkenes didaktikk. Hver barnehage har et atelier, et verksted med materialer og redskaper av mange slag, og atelierets praktisk kunstneriske arbeidsmåte er nøkkelen til å få øye på og verdsette det individuelle. Estetiske uttrykksformer er personlige. Det er en bestemt person som tegner tegningen, en stemme synger sangen og hender slår rytmene, det er kroppene til enkeltindivider som beveger seg slik at andre kan oppfatte, se, høre, sanse og tolke hver enkeltes utsagn inn i dette felles, inn i kollektivet der individets ytringer bidrar til felles kunnskaps- og kulturutvikling. I Reggio Emilia fører systematisk dokumentasjon av disse ytringene, sammen med en pågående debatt om hvordan man skal forstå barns læringsprosesser, til en tett forbindelse mellom praksis og teoretiske perspektiver i barnehagenes hverdag.

«Alt henger sammen med alt», sier de ofte i Reggio Emilia: Det er ikke mulig å se pedagogikken isolert fra den politiske virkeligheten barnehagen er en del av, eller se innholdet løsrevet fra måten å organisere dagen på og den fysiske innredningen og bruk av barnehagens rom. I en bok er det ikke mulig å behandle alt dette på en gang, og fagstoffet er organisert i kapitler som gir ulike innganger samtidig som teksten søker å ivareta nettopp denne helheten.

Første kapittel i Reggio Emilia – atelierkultur og utforskende pedagogikk gir en introduksjon til Reggio Emilias barnehager og de pedagogiske erfaringene som har vokst fram der gjennom en lang prosess. Temaene som presenteres ganske kort i dette kapitlet behandles grundigere i de kommende kapitlene.

Kapittel to tar for seg framveksten av Reggio Emilias kommunale barnehager, som samtidig er tett sammenvevd med livet og tenkningen til Loris Malaguzzi, den første barnehagesjefen i kommunen. Han var en drivende kraft i utviklingen av den pedagogiske filosofien som kjennetegner virksomheten. «Aldri mer fascisme!» var imperativet som rett etter andre verdenskrig ansporet etableringen av barnehager i området, der barns deltakelse i meningsfylte læringsfellesskaper var grunnlag for demokratisk oppdragelse.

Kapittel tre går nærmere inn på hva det vil si å være deltakere i et lærende fellesskap og utdyper det pedagogisk-filosofiske fundamentet og synet på barn, oppdragelse og utdanning som ligger til grunn i Reggio Emilias barnehager.

Fra Loris Malaguzzi internasjonale senter og feiringen av hans 100 års fødselsdag. Foto: Kari Carlsen

Kapittel fire er viet atelierkulturen og den rollen det skapende arbeidet har i individuell og kollektiv kunnskapsbygging. I en av sine siste forelesninger i 1993 trekker Malaguzzi fram forbindelsen mel­lom hendenes handlinger og tankens utvikling, og faren for at denne forbindelsen går tapt i en tid da barn framfor konkret, fysisk lek, i stor grad plasseres foran skjermer. Dette er en tendens som er betydelig forsterket siden han holdt forelesningen, men atelierkulturen tar samtidig imot ny teknologi med åpen nysgjerrighet når den kan tjene barns utforsking, uttrykk og formuleringsevne. Kapitlet inneholder mange eksempler og bilder fra ateliervirksomheten i Reggio Emilia.

Kapittel fem beskriver prosjektarbeid og pedagogisk dokumentasjon; hvilke elementer som kjennetegner prosjektarbeidet og hvordan dokumentasjonen er en integrert del av arbeidet i samspillet mellom barna og pedagogene. Her presenteres et teoretisk fundament for forståelsen av pedagogisk dokumentasjon slik denne har utviklet seg og utfoldes i Reggio Emilias barnehager, og hvordan den spiller en sentral rolle som fleksibelt didaktisk redskap i konkrete prosjekter.

Kapittel seks samler tråder fra de foregående kapitlene, og belyser endringer som har foregått gjennom de årene jeg har fått følge utviklingen i barnehagene i Reggio Emilia. Det har vært et mål å løfte fram den utforskende åpenheten jeg alltid møter i disse barnehagene, og samtidig redegjøre nærmere for et filosofisk, teoretisk og politisk fundament for en pedagogikk som er i kontinuerlig bevegelse.

I Reggio Emilias pedagogiske erfaringer, synliggjort gjennom dokumentasjonen av barnas og barnehagenes kultur, er det en spennvidde som verdsetter og viser de små skrittene i barns konkrete, kroppslige, visuelle og verbale formuleringer og som på denne måten gir dem en stemme. Atelierkulturens evne til å løfte fram den enkelte, til å sette pris på forskjellighet og variasjon, og til å gi språk – hundre språk – til rådighet for det enkelte barnets meningsdanning, er uløselige knyttet til demokratisk oppdragelse slik den utøves i Reggio Emilias barnehager. Her skapes en kultur som er genuint opptatt av hvert enkelt barns synspunkter og uttrykksformer. Dette gjør at oppdragelsen til fellesskap, til det kollektive, ikke overstyrer individet, men gir den enkelte mulighet til å bringe fram sine individuelle forståelser og formulere dem i møte med de andres.

Vil du lese mer?

Reggio Emilia- atelierkultur og utforskende pedagogikk

Denne boka gir ny innsikt i pedagogisk praksis og filosofi i barnehagene i Reggio Emilia, Italia, og tar for seg kilden til Reggio Emilia-inspirerte praksiser som er tydelige i alle de nordiske landene og også globalt.