Enda en bok om studieteknikk?!
Min tidligste erfaring med å veilede studenter i akademisk skriving og praksis var i Oxford rundt 2010. Jeg skrev på min egen doktorgrad, og underviste samtidig et stort kull med historie-masterstudenter i et studieemne som handlet om hvordan historikere faktisk praktiserer faget sitt. Ikke som studenter som skriver oppgaver og øver til eksamen, men på ordentlig, som fagpersoner. Poenget med emnet var vel noe sånt som å vise at fagpersoner kan bevege seg på tvers av flere sektorer og bransjer, fordi man som fagperson har ferdigheter som kan være nyttige i flere kontekster.
Nesten alle studentene i gruppen strevde med å forestille seg selv som fagperson. Og dette var intelligente og skoleflinke studenter på masternivå! Men de hadde hatt en skolegang der det meste til syvende og sist handlet om å komme gjennom en serie med tester og prøver for å komme videre i systemet, og når de nå skulle forestille seg at de var ordentlige fagpersoner, var det bare noen få av dem som fikk det til.
På samme måte har norske studenter øvd i tretten år på å være gode skoleelever. Å være en fagperson krever andre ferdigheter enn dem de i praksis har øvd på hele sitt liv. En fagperson er med i et faglig fellesskap der alle samtaler, arbeider, leser, vurderer, skriver, løser problemer og i det hele tatt ter seg på andre måter enn elever gjør. Å se seg selv som en som skal bli fagperson og øve på det fagpersoner gjør krever et mentalt skifte, et nytt perspektiv på hvem man selv er, hva man holder på med, og hvor man er på vei. Uten dette vil det å lære studenter teknikker for å bestå eksamen bare gjøre at de forblir gode skoleelever.
“Det er ferdighetene man sitter igjen med etter eksamen, som betyr noe.”
Inntrykket mitt er at et av de største hindrene for studentenes læring, er frykten for å gjøre feil. Det er et dårlig utgangspunkt for å lære seg noe som helst. Men vi, altså vi voksne som arbeider med høyere utdanning, gjør det jammen ikke alltid så lett for dem: i både medier og forvaltning blir studenter stort sett fortalt, implisitt og eksplisitt, at å gjøre feil er straffbart, og at nådeløse dommer sitter løst.
Utdanning handler om ferdighetsutvikling. Derfor trenger vi fagmiljøer der det å prøve, feile, og prøve igjen er noe som blir både implisitt og eksplisitt verdsatt og lagt til rette for. Men vet vi hvordan vi skaper slike fellesskap? Mange akademikere har blitt sosialisert inn i fagmiljøet over tid, uten at noen forklarte oss eksplisitt hva det å være fagperson innebar i praksis. Vi har lært oss å gjøre det som fungerer for oss, men ikke å sette ord på det, eller veilede noen våre egne rutiner ikke fungerer for.
Ikke har vi nødvendigvis muligheten til å følge studentene så tett opp som vi ønsker heller. Stadig trangere rammer når det gjelder tid, bygninger, og antall ansatte per student gjør det snart umulig å følge opp studentenes behov for å øve på det som kommer etter eksamen.
Når vi gir studentene velmente tips om studieteknikker er det fort gjort å glemme dette. Vi gir dem memoreringsteknikker og hjelper dem å mestre undervisnings- og eksamensformer som er mer bestemt av en politisk villet og systematisk underbemanning, enn av hva som faktisk gir ferdighetsutvikling. Hva øver studentene egentlig på da? Å huske korrekt informasjon på eksamensdagen er ikke noe tegn på læring. Det er ferdighetene man sitter igjen med etter eksamen, som betyr noe.
Læring er en naturlig prosess, den er ikke egentlig avhengig av klasserom, pensum, utdanningsdirektorater, plagiatkontroller, eksamenskontorer eller sensorveiledninger. Ferdighetene som kreves for å være en fagperson i et fagfellesskap kan øves på uansett hvordan studieprogrammet man er på ser ut.
I denne boken har jeg samlet mye jeg har lært fra jeg selv studerte – og gjennom mange år sammen med førsteårsstudenter, bachelorstudenter, masterstudenter, stipendiater, postdoktorer og forskerkolleger – om hvilke ferdigheter studenter faktisk trenger å øve på. Ikke bare ferdigheter som har med lesing og skriving i bestemte sjangre å gjøre. Men også ferdigheter som å stille ærlige spørsmål, endre planer, håndtere perfeksjonisme, tåle frustrasjonen som nødvendigvis følger med å lære seg nye ting, og å ta vanskelige samtaler når gruppearbeidet skjærer seg. Ferdigheter som å bruke en fagbok, skrive notater som kan brukes senere, flette sammen andres tekster på en måte som får frem det som er ens eget bidrag til samtalen, og å gi og motta tilbakemelding på uferdig arbeid.
Så, nei, dette er ikke nok en bok om studieteknikk. Det er en bok om studieferdigheter. Den beskriver kort og godt ferdighetene man trenger for å bli en fagperson, hvordan man kan øve på dem i en travel hverdag, og hvordan man bruker dem for å skape gode fagfellesskap.