Vi trenger en norsk Brambellkommisjon

Foto: Christopher Carson fra Unsplash

Av: Vegard Bø Bahus, advokat og forfatter av boken Dyrevelferdsrett, utgitt i 2019, Fagbokforlaget

Dyrevelferdsrett av Vegard Bø Bahus

I 1964 ga en engelsk husmor, Ruth Harrison, ut en bok som ble en vekker for samfunnets oppfatning av hvordan dyr ble behandlet. Boken hadde tittelen Animal Machines og beskrev de forferdelige forholdene dyrene levde under, i den industrialiserte jordbruksproduksjonen i datidens England. Dette private initiativet førte til at den engelske regjeringen satte ned en kommisjon, Brambellkommisjonen, som undersøkte forholdene. Senere ble Farm Animal Welfare Council opprettet. De formulerte blant annet de såkalte fem frihetene for husdyr. En av disse frihetene var frihet fra unormal kulde, varme og ubehag – ved å sørge for et passende miljø og komfortabel hvileplass.

NRK-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» er et resultat av fem års undersøkelser med skjult kamera foretatt av Norun Haugen på privat initiativ. Dokumentaren avslører grove brudd på dyrevelferdsloven som avlivning uten bedøvelse, manglende veterinærbehandling ved skader og sykdom, og voldsutøvelse overfor dyr. Mange av forholdene er straffbare, og i tilsvarende saker har bønder fått ubetinget fengselsstraff og såkalt aktivitetsforbud, som vil si forbud mot å drive med husdyrhold.

Noe av det man kunne se i dokumentaren, var at flere av grisene hadde såkalte skuldersår, og flere var store. Slike skuldersår kan sammenlignes med liggesår hos mennesker. De kommer når grisen ligger for mye på et hardt underlag som betonggulv eller gulv med nivåforskjell. Fuktige og våte underlag øker også risikoen. Særlig magre og syke dyr er utsatt. Skuldersår graderes etter en tredelt skala der de mest alvorlige er tilnærmelsesvis runde på minst 5 cm på det bredeste og omgitt av en randsone. Skuldersår indikerer brudd på plikten til å sørge for et passende miljø og en komfortabel hvileplass for grisen.

Forekomst av skuldersår er også en indikasjon på manglende tilsyn og manglende veterinærbehandling. I Danmark gjennomførte man en opptelling av skuldersår i 1229 grisebesetninger i løpet av to måneder sommeren 2013. Opptellingen viste at man fant skuldersår i over 90 prosent av alle besetninger, og 27 prosent hadde minst én gris med store skuldersår. I Danmark har flere bønder blitt straffet for å ha levert griser til slakterier med skuldersår. En bonde i Horsens fikk for eksempel en bot på 3000 danske kroner for å ha levert en gris til slakt med skuldersår. På lik linje med halebiting er skuldersår et resultat av at grisen i industrialiserte gårdsbruk ikke har et levemiljø som gir den tilstrekkelig utløp for sine naturlige drifter. I NRK-dokumentaren så vi dette klart. For mange griser i for små bokser uten liggematter, rotemateriale eller mulighet for utegang.

Jeg kjenner ikke til tilsvarende undersøkelser i Norge som den som er foretatt i Danmark vedrørende skuldersår. Jeg kjenner heller ikke til at bønder er blitt bøtelagt for å ha levert griser med skuldersår til slakt. Situasjonen i norsk svineproduksjon er neppe bedre enn i den danske, og trolig gjelder ikke dette bare gris, men også andre husdyr som inngår i matproduksjon.

Vi trenger en norsk Brambellkommisjon for å kartlegge etterlevelsen av regelverket om husdyrhold. Videre bør kommisjonen foreta en vurdering av behovet for nærmere regulering for å sikre at dyrene sikres godt tilsyn og stell. Det at regjeringen innfører kameraovervåkning i slakterier, er positivt, men tiltaket gjelder i dyrenes sluttfase og har svært liten innvirkning på levemiljøet deres i det daglige.

Dyrevernorganisasjoner og mange bønder gjør i mange tilfeller et fantastisk arbeid med å sette søkelys på negative sider ved det industrialiserte landbruket vårt. Ordningen med bekymringsmeldinger – også anonyme – til Mattilsynet har hatt positiv effekt. At det innføres såkalt dyrepoliti i mange distrikter, er også bra.

Domstolene har imidlertid vist en påtakelig unnfallenhet i å overprøve påbudet om god dyrevelferd når det har vært reist saker med påstand om at driftsformene bør endres. Først når det reises straffesaker av påtalemyndigheten, ser vi at påbudet anvendes, men det er bare de mest alvorlige sakene som avdekkes og etterforskes av politiet. Tidligere avsagte burhøns- og pelsdyrdommer viser at domstolene er tilbakeholdne med å overprøve bransjens egne vurderinger av hva som er godt og dårlig dyrehold. Det er uheldig, og en av oppgavene til en eventuell norsk Brambellkommisjon bør være å vurdere andre og mer effektive kontrollmekanismer og andre tiltak overfor næringen.

I Sverige er det innført særlige tilskuddsordninger for å bedre dyrevelferden blant annet i grisenæringen. Ved kastrering av smågris får man bare støtte dersom man bedøver før inngrepet og foretar smertelindring i tiden etterpå. Det stilles også krav til oppfølging av purker og en plan for kjøttproduksjonen. Hvordan dyrene tas hånd om, skal journalføres, slik at dokumentasjon kan fremvises ved kontroller. Når det stilles dyrevelferdskrav for å få landbrukstilskudd, kan man bedre sikre at regelverket etterleves. Dette bør også innføres i Norge.