Kom og mal på elfenbenstårnet

Av: Walter Wehus, medforfatter av boken «Kunst og arkitektur ved Universitetet i Bergen». Denne bloggposten er basert på hans bidrag til boken.

Universitetet i Bergen har Norges største samling av gatekunst og har knapt betalt en krone for den. Hvordan gikk det til?

Jeg har lenge sagt at Bergen er Norges gatekunsthovedstad, og hvis du sier noe mange nok ganger, blir det sant. Ingen andre norske byer har hatt så mange hjemmedyrkede kunstnere, og ingen andre steder i Norge har hatt et så rikt kreativt miljø på gateplan.

Trenger du bevis? Dolk, en av de tidligste gatekunstnerne i byen, er det nå lettere å finne i den faste samlingen til prestisjetunge museer som ARoS i Danmark enn på gaten. Det har også blitt skrevet bøker – jeg har skrevet en selv. Bergen kommune gjør sitt beste for å legge til rette for gatekunsten og har til og med delt ut en egen gatekunstpris.

Det mest håndfaste beviset er kanskje likevel at boken Kunst og arkitektur ved Universitetet i Bergen, en i utgangspunktet svært så seriøs utgivelse som tar for seg kirkekunst, arkitektur og den tradisjonelle kunstsamlingen til universitetet, vier en fjerdedel av boken til gatekunst. Det er helt utrolig og veldig forståelig på samme tid. Ikke bare er gatekunst nå anerkjent på lik linje med mer tradisjonell kunst; den gjør også byen – og universitetet – mye mer levende.

Da jeg ble spurt om å bidra til boken, var det lett å si ja – ikke minst fordi jeg jobbet på Universitetet i Bergen (UiB) den gangen og ruslet rundt mellom universitetsbygningene på Nygårdshøyden daglig. Samtidig hadde jeg allerede en blogg hvor jeg hadde lagt ut den bergenske gatekunsten jeg fant på disse vandringene. Det fine med UiB er at det er et ekte byuniversitet. Siden grunnleggingen i 1946 har det sakte overtatt de fleste av de ærverdige gamle borgerskapshusene rundt Universitetsmuseet. Det gjør også at gatekunstnere – som tradisjonelt liker seg i bykjernen der de kan nå et størst mulig publikum – mer enn gjerne tar i bruk universitetets vegger.

I starten var forholdet mellom universitetet og gatekunsten langt fra rosenrødt. Da det gamle Studentsenteret skulle rives i 2005, foreslo Grønne studenter og Grønn Ungdom (som lovet å stille med miljøvennlige spraybokser) å stille langveggen til disposisjon som en lovlig vegg for graffiti og gatekunst. Den daværende eiendomsdirektøren på universitetet var ikke overbevist. «Vi er ikke redd for å bruke kontroversiell kunst i våre bygninger, men vi kan ikke ha noe som folk oppfatter som hærverk heller», sa hun til Bergens Tidende.

Graffitiveggen på det gamle Studentsenteret. Foto: Karl Kleveland

For å gjøre seg fordøyelige for universitetet måtte gatekunstnerne åpenbart gjøre seg litt mer stuerene og lære å snakke så byråkratene forstod. Disse egenskapene var forent i briten john_xc, som ankom Bergen rundt 2010. Ikke bare fungerte han som en samlende kraft for byens gatekunstnere gjennom organisasjonen Bergen Street Art (BSA) – han var også svært god til å skrive søknader til offentlige institusjoner.

Dette førte til at BSA, som var en svært løs gruppering når det gjaldt medlemmer og organisering, kunne få offentlige midler til å gjennomføre kurs og arrangementer og til å fly inn internasjonalt anerkjente gatekunstnere. I 2012 fikk BSA støtte fra Bergen kommune til å få argentinske Franco Fasoli, bedre kjent som Jaz, til å gjøre et stopp i Bergen. BSA begynte å lete etter en vegg hvor han kunne male, og universitetet tildelte ham veggen til Det samfunnsvitenskapelige fakultet i Herman Foss’ gate – men ikke før det var satt opp en kontrakt mellom kommunen og universitetet. Denne gjorde det klart at kommunen skulle betalte utgiftene til en eventuell fjerning av verket i tilfelle det ikke falt i universitetets smak.

Universitetets estetiske utvalg hadde ikke trengt å bekymre seg. Verket ble populært, og det ble stående helt til våren 2016, da det ble overmalt etter å ha blitt ødelagt av tagging. På dette tidspunktet hadde universitetet blitt så glad i motivet – et metaforisk drømmebilde av to kvinner stående på en tohodet vær – at man først luftet muligheten for at Jaz kunne komme og restaurere motivet.

BSA hadde også en annen grunn til å invitere internasjonale gatekunstnere til Bergen. Da kunne nemlig lokale gatekunstnere få dele erfaringer og vegger med erfarne stjerner. Slik gikk det til at RC, som inntil da mest hadde malt på små klistermerker rundt om byen, plutselig malte store veggmalerier i bakgården til Nygårdsgaten 5 sammen med tyske Axel Void. Etter dette samarbeidet ble RC en av de første gatekunstnerne i Bergen som arbeidet i virkelig stort format, over hele husvegger.

RC i arbeid, og med skissen til Lysistrate — RC i arbeid, og med skissen til *Lysistrate*

Du kan gjerne si at gatekunsten påvirket hele universitetet – ikke minst oss som jobbet der. Det gjenstår en liten historie å fortelle, og det er hvordan et portrett av Karl Kleveland på universitetets IT-avdeling havnet i porten på Fakultet for samfunnsvitenskap. Bildet er signert «Kalle 73», men det er laget av AFK, gatekunstneren som for en tid tilbake havnet i vinden for bildet han lagde av Sylvi Listhaug et steinkast lenger borte i gaten.

Selv oppsummerte AFK kvelden portrettet ble laget slik:

«I Bergen er du noen ganger nødt til å slå til mens inspirasjonen er der, til tross for værmeldingene.

31. mai 2015 fortalte en venn meg at det var meldt storm. Jeg overbeviste ham om at jeg ville være ferdig før uværet traff Bergen, og to timer senere hoppet jeg og tre medsammensvorne på den siste taubanen og var oppe på Ulriken like etter klokken 21.

Sett bort fra den kalde vinden var det en nydelig kveld å jobbe på, spesielt med byen glødende under meg i bakgrunnen. Stedet jeg hadde valgt for piecen, var en smule farlig, og arbeidet gikk sent. Rundt midnatt var jeg ferdig, akkurat idet siste rest av dagslyset forsvant og det begynte å blåse og regne. Vi pakket sammen utstyret vårt og begynte den nervøse turen ned fjellet.

Vår 63 år gamle fotograf Karl, som lider av høydeskrekk, og som var i ferd med å komme seg etter en ryggoperasjon, var nokså urolig for sin første tur ned Ulriken. Det regnet så hardt at vi bare kunne se et par meter foran oss selv med hodelykter, og ingen av oss kjente fjellet godt. Etter å ha gått feil noen steder klarte vi å forville oss inn på sykkelbanen. Det er en rute som er bratt og ulendt under de beste omstendigheter, men denne natten hadde den blitt en hengemyr av dyp gjørme og glatte steiner som utfordret utholdenheten vår for hvert skritt.

For å holde motet hans oppe lovte jeg Karl at jeg skulle lage en sjablong av ham om han klarte å komme seg ned uten å brekke noen ben.

Dyvåte, kalde og utslitte – men stolte – nådde vi de første tegnene på sivilisasjon rundt klokken halv tre om natten. Vanligvis tar nedturen rundt en halvtime.

Da jeg neste morgen fortalte konen min om forrige natts nedstigning, sa hun at jeg var en idiot.»

Du kan lese mer om gatekunst ved Universitetet i Bergen i boken Kunst og arkitektur ved Universitetet i Bergen. Boken er skrevet av Henrik von Achen, Eva Røyrane, Siri Meyer og Walter Wehus og ble utgitt i 2018. Boken finnes også i engelsk utgave.

Høyere utdanningFagbokforlaget12. desember 2018kunst, grafitti, gatekunst, walter wehus, uib, universietet i bergen, henrik von achen, eva røyane, siri meyer, axel void, rc, jaz