Forbereder vi jusstudentene på å tjene systemet eller til kritisk tenkning?
Foto: Shutterstock / Lightspring
På enhver jurist hviler et stort samfunnsansvar, og evnen til kritisk tenkning er helt sentral i yrkesutøvelsen som en profesjonell aktør. Etikk bør få en større og tydeligere plass i juristutdanningen for å gi de nyutdannede juristene de verktøyene de trenger for å vurdere hva som påvirker handlingsvalgene deres.
Det siste året har innholdet i juristutdanningen blitt debattert, ikke minst i lys av Nav-skandalen, hvor det ble åpenbart at en stor del av samfunnets jurister ikke hadde tilstrekkelig kompetanse i de sentrale EU-reglene om fri flyt i det indre marked. Skandalen innebar at mennesker ble sendt urettmessig i fengsel. Hvordan kunne dette skje, og hvordan kan man ruste fremtidens jurister med kunnskap for å hindre at det skjer igjen?
I opprullingen av Nav-skandalen ble det tydelig at selv om noen få jurister stilte spørsmål underveis, hadde det store flertallet sett mest til etablert praksis: trygderettspraksis, Nav-praksis og rundskriv. Slike holdninger virker selvforsterkende. Uheldig praksis blir opprettholdt ved at man ser på hverandre og forsterker hverandres atferd. Å være den juristen som våger å rope ut at «det vi gjør, er feil», vil være krevende – det enkleste er å følge det alle andre gjør.
En skandale under lupen
En forklaring på Nav-skandalen er at jurister ikke i tilstrekkelig grad trenes opp i kritisk og selvstendig tenkning ved de juridiske utdanningsinstitusjonene. For å bøte på dette har det blant annet blitt foreslått av Hans Fredrik Marthinussen at man bør spesialisere utdanningen i større utstrekning. En mer spesialisert juristutdanning vil kunne gi større grad av kompetanse innenfor de enkelte fagfeltene og kanskje også et bedre grunnlag for å tenke selvstendig og kritisk innenfor et spesialisert felt. Samtidig vil det å våge å stille kritiske spørsmål høyt, kreve integritet og bevissthet knyttet til egen rolle.
“En alternativ forklaring på Nav-skandalen er ikke manglende kompetanse i sentrale EU-regler, men sosial identifikasjon, ansvarsforvirring og lydighet.”
En alternativ forklaring på Nav-skandalen er ikke manglende kompetanse i sentrale EU-regler, men sosial identifikasjon, ansvarsforvirring og lydighet. Hvordan jurister anvender og forholder seg til loven, har nemlig betydning for både rettssikkerheten og samfunnsutviklingen, eller som rettsfilosofen David Luban har uttrykt i boken Lawyers and Justice: «[s]ince the law as it touches us cannot be different from what lawyers do, it will not be better than lawyers care to make it». En nyansatt jurist vil observere hvordan erfarne kolleger anvender loven, og innrette seg deretter. I nye situasjoner, eller i situasjoner hvor vi er i tvil om hva vi skal gjøre, ser vi på andre, og andre ser på oss, og så forsterker vi hverandres atferd. Våre handlingsvalg er med andre ord sårbare for påvirkning. Vår vilje til kritisk tenkning utfordres av ønsket om å gjøre en god jobb, passe inn, bli akseptert, gjøre karriere og så videre.
Ukritiske studenter?
Gjennom juss-studiet trenes studentene i å tolke lovtekst og forstå lovgivningsprosessen, og det brukes mye tid på metode og på vekting av kilder i vurderingen av et rettsspørsmål. Gjennom flere års studier sosialiseres jusstudentene inn i en tradisjon hvor de både skal være i stand til å foreta kritiske vurderinger og verne om de verdiene og prinsippene samfunnet vårt er bygget på, og de organene som er med på å opprettholde det. I seg selv gir ikke dette kompetanse i møte med kravene til konformitet i samfunnets styringsorganer. I sum blir da juss-studentene mer forberedt på å tjene systemet enn å vurdere det kritisk.
“I sum blir da juss-studentene mer forberedt på å tjene systemet enn å vurdere det kritisk.”
Etikken i jusutdanningene
Universitetene kan bidra med holdningsskapende arbeid for morgendagens jurister. Dersom man lar juristetikk bli en større og innlemmet del av jusstudiet, både gjennom kurs utarbeidet for etikkfaget og gjennom pensum i tradisjonelle juridiske fag, vil vi utdanne jurister som har fått opparbeidet kompetanse på å identifisere og møte etiske utfordringer på en bedre måte. Etikk er et holdningsskapende fag, men etter min mening også et metodefag ved at man trenes i å identifisere en etisk problemstilling, hva som påvirker handlingsvalget, hvilke handlingsalternativer man har, og hva som er konsekvensene av dem. Det kan vanskelig tenkes noen form for avgrensning av arbeidsområder hvor det ikke er behov for kunnskap om etisk analyse og om hvilket strukturelt press som kan undergrave det etisk gode handlingsvalget. Det samme behovet er det for kunnskap og bevissthet knyttet til ulike strategier for hvordan man kan opprettholde en etisk standard både personlig og som profesjonsutøver. Kompetanse om situasjonens betydning for profesjonsetiske handlingsvalg er derfor viktig.
“Universitetene kan bidra med holdningsskapende arbeid for morgendagens jurister.”
Mer etikk i juristutdanningen vil kunne gi nyutdannede jurister verktøy til å reflektere før de handler. Etikkfaget er også viktig for å tydeliggjøre det samfunnsansvaret som påhviler enhver jurist. Lovregler og etiske retningslinjer som bidrar til at jurister handler rett, er selvfølgelig bra, men vi vil aldri klare å regulere betingelsene i situasjonen som virker inn på om vi handler rett eller galt. Det sentrale blir derfor å lære opp den profesjonelle aktøren om ulike forhold som kan påvirke et handlingsvalg.
De juridiske lærestedene står i en unik posisjon til å kunne sikre større etisk bevissthet hos morgendagens jurister. Det bør derfor være en pågående diskusjon om og evaluering av hvordan etikkundervisningen skal gjennomføres både i omfang og innhold.
Om forfatteren:
Marianne K. Bahus er førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved UiA og forfatter av boken Juristetikk – rollemoral, integritet og kognitiv dissonans.
